All posts filed under: Hverdag

Meningen med å jobbe.

Jeg er helt sikker på at vi er født til å skape. Å skape kan være så mangt, for det er så utrolig subjektivt. Men jeg tror med hånda på hjertet at det er derfor vi er her. Enten om det er igjennom kunst, sport, musikk, håndverk eller teknologisk innovasjon. Hjernen vår er lagd for å løse oppgaver, tenke kreativt for å løse problemer. Kroppen vår er lagd for å være i bevegelse. Vi brukte å være jegere og sankere. Brukte kroppen fra morgen til kveld. Brukte våre små grå for å komme opp med løsninger på problemer. Vi skjønte at vi var sterkere sammen, og holdt oss i flokk. Skapte et samfunn hvor vi passet på hverandre. Når jeg tenker på hvor vi kom ifra er det ikke rart at så mange av oss føler oss deprimerte, tomme og uten energi. Enn om vi hadde et samfunn hvor alle fikk brukt styrkene sine og gjøre det de elsket mest her i verden? Hadde ikke verden sett veldig annerledes ut da? Hadde vi ikke vært …

De små tingene

De små tingene. I dag måtte jeg reise inn til byen for å ta røntgen av lunger, sjekke kroppen for svulster og ta HIV-test. Før en får lov til å oppholde seg i Australia på en permanent basis må man gå igjennom X antall helsesjekker, avhengig av hvilket land man er ifra. Siden jeg allerede var i byen bestemte jeg meg for å virkelig nyte dagen. Spankulere i gatene uten mål og mening, men heller se hva jeg fant på veien. Vi er så utrolig opptatt av tid og destinasjoner at mange av oss glemmer å nyte reisa. Når var du turist i egen by sist? Det er koselig og inspirerende å spankulere på brustein, se på folket, høre gatemusikantene og stikke innom gallerier en kanskje ellers aldri ville besøkt. Jeg besøkte et lite galleri jeg fant i et smug på vei til en av yndlingskafeene mine. Galleriet var i et gammelt bygg med skeive vegger og gnirkende gulv. Gulvet knirket så høyt og skjærende at jeg i et øyeblikk var redd for at jeg …

Oppskrift på rekesalat med avokado og spinat

Heisann, og god fredag alle sammen! I dag har vært en usedvanlig fin dag. Sommeren er virkelig på anmarsj her utenfor Sydney, med 29 grader i skyggen og pansersol. Jeg har jobbet mye med e-boka mi denne uken og lovte meg selv om jeg nådde målene mine for uka skulle jeg ”ta fri” på fredag og dra til stranden for en svømmetur etter yogatimen. Det er en internasjonal strand festival pågående for øyeblikket, så Cronulla var stappfull av surfere og hippier i dag noe som ga en fantastisk avslappende vibe rundt hele området. Det var solbrune, smekre folk over alt. Med solbleika surfehår, sittende i en gammel Volkswagen spillende på en ukulele. Noen drakk en øl mens andre gjorde yoga. Det var folk og levende musikk over alt. Det er sånn jeg ser for meg Byron Bay er. Ikke at jeg vet det for sikkert, for jeg har enda ikke vært der. Det blir forhåpentligvis ikke så alt for lenge til jeg tar turen. Jeg var ikke på stranda for å surfe eller speide etter …

Nå blir det andre boller.

Som jeg har nevnt tidligere har dette vært et usedvanlig merkelig år. Et år som handlet om trial and error. Jeg flyttet til en plass litt utenfor Sydney i januar og har egentlig ikke helt funnet meg til rette. Verken med plassen eller jobbmessig. Så nå vet dere, har jeg tatt saken i egne hender og har kjøpt meg en 100 dagers ”happiness planner” hvor målet er å bli gladere og komme seg litt nærmere målene sine på 100 dager. Det hørtes jo fristende ut for en forvirret 25-åring som nettopp har sagt opp kontorjobben sin. Jeg skal starte ordentlig førstkommende mandag og kommer til å dele den 100-dagers reisa med dere. Så får vi se da, om denne boken gjør underverker eller ikke. Etter jeg begynte på jobben i starten av juni så sluttet jeg med alt annet, så steg nummer én er å begynne å gjøre ting jeg liker igjen. Som for eksempel trening, kokkelere på kjøkkenet, yoga, dansing og å være sosial. Å få venner på en ny plass i en voksen …

Jeg må ut i jungelen igjen, jeg.

Heisann fine folk! Ja, hva kan jeg si? Det er blitt en stund siden forrige bloggpost, men fortvil ikke. Bloggen er ikke den eneste som er blitt forsømt. Jeg har også forsømt lykkebambusen min, kalenderen min, trening og meg selv generelt.  Siden sist har lykkebambusen på hjemmekontoret mitt tørket inn. Bokstavelig talt. Ikke mye lykke igjen i den, for å si det sånn. På tide med en ny tror jeg. Etter jeg begynte på jobben har tiden gått så alt for fort. Og ikke på en herlig, sprudlende og lærerik måte. Det føles ut som månedene har flydd avgårde. Noe kalenderen på hjemmekontoret mitt kan bekrefte. Er ikke dette det tristeste synet du har sett på lenge? Jeg har ikke bladd om kalenderen på FIRE MÅNEDER! Jeg har prøvd å begi meg ut på litteraturens skjønne verden (er for tiden glad i bøker fra slutten av 1800-tallet) for å glemme den virkelige verden, iallefall på nattestid, men da jeg leste om hvor ulykkelig Heidi var i Frankfurt kjente jeg meg så mye igjen at jeg …

Verdens beste rundstykkeoppskrift

Oppskrift: Grove rundstykker med solsikkefrø og gresskarkjerner

Jeg tenkte å lage en videoblogg om hvordan jeg lager verdens beste rundtstykker. For å være ærlig filmet jeg nesten hele sekvensen, men det var ikke før jeg satte med ned bak Macen for å redigere at jeg innså at videoblogg for min del er dødsdømt på grunn av dialekta mi. Jeg tror rett og slett ikke oss trøndere er skapt for å snakke i offentligheten, jeg. Med mindre du er en av karakterene fra The Julekalender eller Petter Northug så er det liksom ikke like sjarmerende. Så jeg tenkte jeg skulle spare dere for trøndersken min, og heller gi dere superoppskrifta mi i skriftlig form. Apropos dialekt; jeg hadde lunsj med min nye venninne Nina her forleden dag. Det var bikkjekaldt i Sydney den dagen med sur vind og sidelengs regn. Jeg fortalte til Nina at det e så kaldt i dag «at æ mått ha på mæ topphuv». Og Nina bare: «Mari, hva er topphuv?». Jeg pekte på toppen av huet mitt hvor det var plassert en strikkalue med en gedigen dusk mens jeg …

oppdatering

Heisann sveisann mine venner! «Nå har hun skiftet språk igjen». Ja, jeg vet, jeg vet! Jeg trodde for et øyeblikk at jeg kunne bli en superblogger-kjendis-millionær om jeg skrev på engelsk, skjønner du. Det er tross alt 2.400 millioner engelsktalende mennesker rundt om i verdens, mens det kun er rundt seks millioner norsktalende individer traskende på denne jord. En trenger ikke å være god i matte for å skjønne at å skrive på engelsk kan potensielt være mer fruktbart enn å skrive på norsk. Det er bare det at å blogge ble ikke artig når jeg måtte skrive på engelsk, og jeg innså ganske raskt at jeg ikke blogger for å bli rik eller gjøre karriere ut av det. Jeg blogger fordi jeg er glad i å skrive og for å dele matoppskrifter med Krøllisen. Og for å dele tankene mine med de (nå relativt få) faste leserne mine. Som alltid er det en million ting som har skjedd siden jeg oppdaterte bloggen sist. For det første har det blitt drittkaldt i Sydney. Sånn typ …