All posts filed under: Hverdag

Vi skal flytte!

Som noen kanskje har fått med seg så skal vi flytte fra Sydney ”suburbia” til Newcastle. Jeg har fått en del meldinger fra venner og familie som gleder seg til å komme på besøk nå når vi flytter nærmere Norge, men sannheten er at vi kun er 3 timer nærmere. Med bil. Fra Sydney. Det er ikke Newcastle i England vi skal flytte til, men Newcastle her i Australia. Hadde vi flyttet til Europa ville jeg heller bodd i Norge enn i England, for å si det sånn. Tørner har fått seg en ny jobb som senior prosjektleder for et firma som har spesialisert seg på uteområder og campingplasser, noe som passer oss utmerket siden vi er så glad i å dra på campingtur. Den nye jobben har hovedkontor i Newcastle, så da bestemte vi oss for å flytte dit. Vi kommer til å flytte i romjula, så nå driver vi å leter etter en ny plass å bo og et hus som tikker alle boksene våre. Sånn som: Parkeringsplass til to biler (Steve får …

Wow, dette var overveldende!

Wow. Responsen på forrige innlegg har vært helt overveldende. TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE GODE ORD OG MELDINGER! Det har vært to utrolig flotte og forbausende dager. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs da jeg postet innledningen til e-boken min, fordi jeg vet den er veldig ærlig. Jeg klarte knapt å sove den natta, fordi magen min kjentes så rar ut. Men da jeg våknet til alle kommentarene og meldingene deres ble jeg så glad og lettet. Med en slik respons føles det ut som om jeg er på rett spor, og det er så godt. I går kveld da jeg lå i badekaret og tenkte over alt som har skjedd, både de siste dagene men også for lenge siden, begynte jeg plutselig å gråte. Og da mener jeg ordentlig grining med hulking og det hele. Gråten kom så brått og ut av det blå at jeg ble helt overrumplet. Det var ikke det at jeg følte meg trist. Faktisk var det helt motsatt. Jeg følte meg så takknemlig og så lettet at …

boken_jeg_aldri_fikk

Boken jeg aldri fikk.

 Introduksjon Å skrive denne e-boka er som å pakke ut av kofferten etter en lang reise. Jeg vet det burde gjøres, men jeg får meg liksom ikke helt til å starte. Kanskje fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal starte. Jeg kommer på en haug av andre viktige ting som jeg må gjøre, og plutselig finner jeg meg selv bak pc-en for å lete etter oppskrifter på sukkerfrie banankaker eller med ansiktet trykt mot baderomsspeilet for å klemmer kviser. Jeg finner på alt annet enn å pakke ut av kofferten tross i at jeg vet livet kommer til å føles så mye enklere og renere med en ryddig koffert. Det er bare så vanskelig å starte.   Det skal sies at jeg har lyst til å skrive denne boken. Jeg er nødt til å skrive denne boken. Mest for min egen del, men også for å sette lys på et tema som gjør ondt for mange og som kanskje til og med kan hjelpe noen på veien. Det er nemlig akkurat fem år siden …

Torsdag

Australske menn er så utrolig rett frem. Jeg blir helt satt ut og aldri ordentlig vant til det, må jeg innrømme. Akkurat nå kom en mann, så ut som han var av gresk opprinnelse, og gikk bort til vanndispenseren på kafeterian jeg sitter på, fylte opp et glass vann og spurte meg om jeg ville ha vann mens han ga meg glasset. Det er en veldig varm dag i Sydney i dag, og siden jeg trodde han jobbet her (hvorfor ville han ellers fylt opp et glass med vann?), takket jeg ja. Han spurte om han kunne sette seg ned med meg i fem minutter og la til at han ikke jobbet der. Der har du Australske menn. De er bare så utrolig rett frem, og jeg blir like overrumplet hver gang. De er veldig høflige, da, det skal de ha. Med en gang jeg forteller at jeg er i et forhold unnskylder de for bryderiet og ønsker meg en fin dag. «Er du gift?» er spørsmålet de stiller. Aldri «Er du i et forhold?». …

Meningen med å jobbe.

Jeg er helt sikker på at vi er født til å skape. Å skape kan være så mangt, for det er så utrolig subjektivt. Men jeg tror med hånda på hjertet at det er derfor vi er her. Enten om det er igjennom kunst, sport, musikk, håndverk eller teknologisk innovasjon. Hjernen vår er lagd for å løse oppgaver, tenke kreativt for å løse problemer. Kroppen vår er lagd for å være i bevegelse. Vi brukte å være jegere og sankere. Brukte kroppen fra morgen til kveld. Brukte våre små grå for å komme opp med løsninger på problemer. Vi skjønte at vi var sterkere sammen, og holdt oss i flokk. Skapte et samfunn hvor vi passet på hverandre. Når jeg tenker på hvor vi kom ifra er det ikke rart at så mange av oss føler oss deprimerte, tomme og uten energi. Enn om vi hadde et samfunn hvor alle fikk brukt styrkene sine og gjøre det de elsket mest her i verden? Hadde ikke verden sett veldig annerledes ut da? Hadde vi ikke vært …

De små tingene

De små tingene. I dag måtte jeg reise inn til byen for å ta røntgen av lunger, sjekke kroppen for svulster og ta HIV-test. Før en får lov til å oppholde seg i Australia på en permanent basis må man gå igjennom X antall helsesjekker, avhengig av hvilket land man er ifra. Siden jeg allerede var i byen bestemte jeg meg for å virkelig nyte dagen. Spankulere i gatene uten mål og mening, men heller se hva jeg fant på veien. Vi er så utrolig opptatt av tid og destinasjoner at mange av oss glemmer å nyte reisa. Når var du turist i egen by sist? Det er koselig og inspirerende å spankulere på brustein, se på folket, høre gatemusikantene og stikke innom gallerier en kanskje ellers aldri ville besøkt. Jeg besøkte et lite galleri jeg fant i et smug på vei til en av yndlingskafeene mine. Galleriet var i et gammelt bygg med skeive vegger og gnirkende gulv. Gulvet knirket så høyt og skjærende at jeg i et øyeblikk var redd for at jeg …

Oppskrift på rekesalat med avokado og spinat

Heisann, og god fredag alle sammen! I dag har vært en usedvanlig fin dag. Sommeren er virkelig på anmarsj her utenfor Sydney, med 29 grader i skyggen og pansersol. Jeg har jobbet mye med e-boka mi denne uken og lovte meg selv om jeg nådde målene mine for uka skulle jeg ”ta fri” på fredag og dra til stranden for en svømmetur etter yogatimen. Det er en internasjonal strand festival pågående for øyeblikket, så Cronulla var stappfull av surfere og hippier i dag noe som ga en fantastisk avslappende vibe rundt hele området. Det var solbrune, smekre folk over alt. Med solbleika surfehår, sittende i en gammel Volkswagen spillende på en ukulele. Noen drakk en øl mens andre gjorde yoga. Det var folk og levende musikk over alt. Det er sånn jeg ser for meg Byron Bay er. Ikke at jeg vet det for sikkert, for jeg har enda ikke vært der. Det blir forhåpentligvis ikke så alt for lenge til jeg tar turen. Jeg var ikke på stranda for å surfe eller speide etter …

Nå blir det andre boller.

Som jeg har nevnt tidligere har dette vært et usedvanlig merkelig år. Et år som handlet om trial and error. Jeg flyttet til en plass litt utenfor Sydney i januar og har egentlig ikke helt funnet meg til rette. Verken med plassen eller jobbmessig. Så nå vet dere, har jeg tatt saken i egne hender og har kjøpt meg en 100 dagers ”happiness planner” hvor målet er å bli gladere og komme seg litt nærmere målene sine på 100 dager. Det hørtes jo fristende ut for en forvirret 25-åring som nettopp har sagt opp kontorjobben sin. Jeg skal starte ordentlig førstkommende mandag og kommer til å dele den 100-dagers reisa med dere. Så får vi se da, om denne boken gjør underverker eller ikke. Etter jeg begynte på jobben i starten av juni så sluttet jeg med alt annet, så steg nummer én er å begynne å gjøre ting jeg liker igjen. Som for eksempel trening, kokkelere på kjøkkenet, yoga, dansing og å være sosial. Å få venner på en ny plass i en voksen …

Jeg må ut i jungelen igjen, jeg.

Heisann fine folk! Ja, hva kan jeg si? Det er blitt en stund siden forrige bloggpost, men fortvil ikke. Bloggen er ikke den eneste som er blitt forsømt. Jeg har også forsømt lykkebambusen min, kalenderen min, trening og meg selv generelt.  Siden sist har lykkebambusen på hjemmekontoret mitt tørket inn. Bokstavelig talt. Ikke mye lykke igjen i den, for å si det sånn. På tide med en ny tror jeg. Etter jeg begynte på jobben har tiden gått så alt for fort. Og ikke på en herlig, sprudlende og lærerik måte. Det føles ut som månedene har flydd avgårde. Noe kalenderen på hjemmekontoret mitt kan bekrefte. Er ikke dette det tristeste synet du har sett på lenge? Jeg har ikke bladd om kalenderen på FIRE MÅNEDER! Jeg har prøvd å begi meg ut på litteraturens skjønne verden (er for tiden glad i bøker fra slutten av 1800-tallet) for å glemme den virkelige verden, iallefall på nattestid, men da jeg leste om hvor ulykkelig Heidi var i Frankfurt kjente jeg meg så mye igjen at jeg …

Verdens beste rundstykkeoppskrift

Oppskrift: Grove rundstykker med solsikkefrø og gresskarkjerner

Jeg tenkte å lage en videoblogg om hvordan jeg lager verdens beste rundtstykker. For å være ærlig filmet jeg nesten hele sekvensen, men det var ikke før jeg satte med ned bak Macen for å redigere at jeg innså at videoblogg for min del er dødsdømt på grunn av dialekta mi. Jeg tror rett og slett ikke oss trøndere er skapt for å snakke i offentligheten, jeg. Med mindre du er en av karakterene fra The Julekalender eller Petter Northug så er det liksom ikke like sjarmerende. Så jeg tenkte jeg skulle spare dere for trøndersken min, og heller gi dere superoppskrifta mi i skriftlig form. Apropos dialekt; jeg hadde lunsj med min nye venninne Nina her forleden dag. Det var bikkjekaldt i Sydney den dagen med sur vind og sidelengs regn. Jeg fortalte til Nina at det e så kaldt i dag «at æ mått ha på mæ topphuv». Og Nina bare: «Mari, hva er topphuv?». Jeg pekte på toppen av huet mitt hvor det var plassert en strikkalue med en gedigen dusk mens jeg …