All posts filed under: Hverdag

Change.

For the last year or so I’ve been feeling quite homesick. After graduating moving to Sydney, I used to explain my year in Sydney by referring to the children’s fiction classic “Heidi” written in the late 1800s, when Heidi was in Frankfurt and felt empty and sad despite having “everything”. She missed the fresh air and her grandfather. I’ve spent a good year wondering how I could feel what I felt when I by looks of it had everything. Frankly, it was quite annoying. I felt like a spoilt brat and told myself to get it together. Tears of anger and confusion kept popping up. No one forced me to move to Australia. I wanted to move to Australia. I wanted to start fresh. New chapter. It didn’t cross my mind that I would ever want to move back. That’s why everything felt so confusing. Even after arriving in Norway two weeks ago I still couldn’t understand why I felt so miserable, until I went outside to chop some wood with my dad. It was …

The Optimist Creed by Christian Larson

Fant denne teksten i en bok jeg hører på for tiden, og den var så fin at jeg bare måtte dele den med deg! The Optimist Creed by Christian Larson Promise yourself To be so strong that nothing can disturb your peace of mind. To talk health, happiness and prosperity to every person you meet. To make all your friends feel that there is something in them. To look at the sunny side of everything and make your optimism come true. To think only of the best, to work only for the best, and to expect only the best. To be just as enthusiastic about the success of others as you are about your own. To forget the mistakes of the past and press on to the greater achievements of the future. To wear a cheerful countenance at all times and give every living creature you meet a smile. To give so much time to the improvement of yourself that you have no time to criticize others. To be too large for worry, too noble …

Hvordan få seg venner i en voksen alder.

Okay, jeg må innrømme at jeg har hengt med hodet siden forrige bloggpost. ”Du finner ut av det” har liksom ikke helt hjulpet og jeg har tenkt meg selv helt gal. Og da mener jeg «får-ikke-til-å-sove-begynte-å-grine-mens-jeg-spiste-frokost-gal». Så nå skal jeg tenke mindre og bare «go with the flow». Tørner og jeg har blitt enige om vi finner en fantastisk mulighet i Norge kan vi alltids flytte dit, så det er jo godt å vite om alt skulle bli for vanskelig og ensomt her på den andre siden av kloden. Jeg har bestemt meg for å gi det et heidundranes forsøk før jeg legger inn årene, så vi får se hvordan det går. Det er ikke kult å innrømme dette, men innsatsen min har nok vært litt halvhjertet hittil. Å få nye venner og en ny omgangskrets er hardt arbeid. En må tørre å by på seg selv hele tiden, og jeg føler jeg har bydd på meg selv i fire år jeg, så jeg har nok fått en ”FUCK IT, JEG SKAL BARE SITTE HER …

Tanker i fredagsnatta.

Her er det sent på kveld, men ikke der du er. Det har blitt en stund siden forrige bloggpost. Jeg tenkte det var bedre å sortere tankene i hodet før jeg delte dem på cyberspace, men i dag så må det ut. Terapeutisk skrivning, som det så flott heter. Jeg synes det er vanskelig å velge, jeg. Det siste året har jeg konstant spurt meg selv: ”Skal jeg velge familie og venner i kjente omgivelser eller samboeren min som jeg er så glad i, i varme, men ukjente omgivelser”. For tiden kan jeg ikke ha det i pose og sekk. Jeg kan kun ha enten-eller, med en liten smakebit av det andre. I går da jeg syklet på en vakker landevei langs havet til lyden av bølgeskvulp og synet av palmer måtte jeg klype meg selv i hånda fordi det var så vakkert. Sangen fra Brelett-reklamen dukket opp i hodet mitt og jeg nynnet for meg selv mens jeg tråkket videre på pedalene i solsteiken. Jeg syklet helt til jeg kom til det offentlige saltvannsbassenget …

Siste uken av yogastudiet er kommet

Hei kjære venner. Det går ei lita ri i mellom hver bloggpost her på yogaskolen. Dagene våre er proppfulle så når kvelden kommer er det verken tid eller energi til å gjøre noe annet ennå prøve å sove. Jeg skriver prøve fordi jeg har sovet ganske dårlig i det siste. Det er så utrolig mye å huske; navnene på stillingene på Sanskrit, fordeler og kontraindikasjoner, overganger til stillingene og ikke minst innpust og utpust i riktig rekkefølge. For hver time vi underviser sitter lærerne våre bakers i rommet og tar notater for å komme med konstruktive tilbakemeldinger slik at vi kan forbedre oss litt mer for hver time vi underviser. Det føles mer eller mindre ut som om man har eksamen hver gang man underviser, og når man i tillegg er nødt til å stå opp klokken ti på fire for å forberede seg selv og yogahallen for timen som starter klokken fem kan du tenke deg at vi blir passe slitne etter endt arbeids- og studiedag. Denne uken her har alle på kurset sett …

Pytonslanger, nudiststrand og første time som (snart sertifisert) yogalærer

Heisann kjære, fine, snille, FLOTTE blogglesere. Dere gjør meg så utrolig glad! Jeg tror ikke dere skjønner hvor mye det betyr for meg å motta kommentarer på bloggen og meldinger på Facebook. Det er stor stas når jeg får kommentarer hvor mennesker i ulike aldre takker meg for å inspirere dem til å gå utenfor komfortsonen sin og følge magefølelsen sin. Det er nemlig akkurat det jeg prøver å gjøre. Selvfølgelig var det skummelt å flytte til Australia blott for meg selv for fire år siden, men fyttigrisen som jeg har vokst. Det valget var noe av det beste valget jeg har tatt for meg selv. Livet er så alt for kort og skjørt til å gå rundt å ha det fælt eller føle seg fanget. Er du ulykkelig der du er så er det ditt eget ansvar å endre livssituasjonen din, slik at ting blir bedre. Ting kan nemlig bli bedre, skjønner du. Du er din egen lykkessmed. Som yndlingssitatet mitt så fint sier og som jeg skrev om i e-boken min: Tiden flyr …

En hilsen fra yogaskolen

Wow. Hvor skal jeg starte? For de av dere som ikke har fått det med dere befinner jeg meg nå på Krishna Village, en liten time unna Byron Bay, hvor jeg studerer for å bli sertifisert yogalærer. Jeg har kun vært her i seks dager, og det har allerede vært livsendrende. Klisje som det kanskje høres. Jeg må til stadighet klype meg i armen, og til tider kjenner jeg meg så lykkelig og takknemlig at jeg er redd for at brystkassen min skal eksplodere i tusen biter. Det er når man følger magefølelsen sin og sine innerste drømmer at fantastiske ting virkelig begynner å skje. Dette er helt motsatt av karriere og statusjaget som ofte preger storbyer, slik som Sydney hvor jeg bodde før. Her på Krishna Village har det ikke noe å si hvor mye (eller lite) penger du har på bankkontoen din, hvor du kommer fra, hvilken tro du har eller hva etternavnet ditt er. Vi som bor på campen kommer fra alle verdens land med alle verdens interesser, bakgrunner og erfaringer, men …