Siste poster

En hilsen fra yogaskolen

Wow.

Hvor skal jeg starte? For de av dere som ikke har fått det med dere befinner jeg meg nå på Krishna Village, en liten time unna Byron Bay, hvor jeg studerer for å bli sertifisert yogalærer. Jeg har kun vært her i seks dager, og det har allerede vært livsendrende. Klisje som det kanskje høres. Jeg må til stadighet klype meg i armen, og til tider kjenner jeg meg så lykkelig og takknemlig at jeg er redd for at brystkassen min skal eksplodere i tusen biter. Det er når man følger magefølelsen sin og sine innerste drømmer at fantastiske ting virkelig begynner å skje. Dette er helt motsatt av karriere og statusjaget som ofte preger storbyer, slik som Sydney hvor jeg bodde før. Her på Krishna Village har det ikke noe å si hvor mye (eller lite) penger du har på bankkontoen din, hvor du kommer fra, hvilken tro du har eller hva etternavnet ditt er. Vi som bor på campen kommer fra alle verdens land med alle verdens interesser, bakgrunner og erfaringer, men vi har noe til felles; vi tror på at livet er mer enn penger, store hus og nye biler. Vi søker etter noe annet og mer meningsfylt. Vi er opptatte av å ta vare på hverandre, hvor maten vår kommer fra, vår egen, og andres, helse. Vi tror på at energien du sender ut kommer tilbake og at vi alle har et ansvar for å være et så godt menneske vi kan. Det er en helt fantastisk energi som skapes når så mange likesinnede bor på en plass.

eco-yoga

Så la meg forklare litt mer hvor jeg studerer og hvordan dagene våre fungerer. Som nevnt bor jeg på en plass som heter Krishna Village. Det er en community (for mangel på norsk ord. Jeg synes ikke ”samfunn” ringer like godt, men i bunn og grunn så er vi et samfunn) hvor likesinnede lever side ved side. Krishna Village eier rundt 1000 kvadratmeter med land hvorbackpackere, munker, nonner, yogastudenter, yogalærere og retreatgjester lever sammen. Vi bor og sover på en liten gård hvor vi har kyr og en massiv grønnsakshage som sprer seg rundt hele gården. Backpackere kan bo gratis på gården mot at de jobber fem timer hver dag 6 dager i uken. De får også delta på de to daglige åpne yogaklassene og den daglige åpne filosofiklassen vi har. Retreatgjestene betaler for å bo her, så de slipper å gjøre noe som helst, annet enn å slappe av og delta på så mange yogatimer de ønsker. Gården er et stykke unna alt og alle, uten dekning eller internett, så de som kommer hit søker ofte stillhet og refleksjon. Mange av gjestene befinner seg i ei veiskille i livet eller har andre årsaker til at de ønsker å ha tid for seg selv, som for eksempel samlivsbrudd eller et ønske om å stoppe en uønsket oppførsel. Alkohol, narkotika er strengt forbudt på gården og vi må alle følge en vegetariansk diett.

 

Vi får alle tre måltid daglig, hvor to av måltidene er i tempelet. Her sitter vi alle på gulvet, i indisk stil, og spiser. Maten vi får servert er curry med grønnsaker og til frokost får vi grøt med rosiner i tillegg. Vi har alltid frukt og nypresset juice ved siden av. En veldig sunn diett. Så sunn at magen min friket helt ut, og jeg har sprunget fram og tilbake på do siden dag to.

Spruttusjuttu, som vi sier på godt trøndersk.

Jeg føler meg ikke syk, så det er nok bare en renselsesprosess kroppen min går igjennom. Jeg svetter noe helt enorm og har fått kviser over alt. Mange av oss er i samme båt, og lærerne våre fortalte at mange reagerer på denne måten de første to ukene fordi kropper vår skiller ut så mange giftstoffer. Australia putter mange kjemikalier i vannet sitt, spesielt i storbyer. I og rundt Sydney smaker vannet som badebasseng, med mindre du kjøper filter. Men bruker du filter filtrerer du også bort mange av de ”gode” stoffene og mineralene vannet har å by på. Her på gården kommer vannet vårt rett fra fjellet og er proppfull av mineraler, så bade vannet i seg selv er annerledes enn det vi er vant til. Jeg har vært så heldig å fått en kvise midt mellom øyebrynene, men så jeg glir rett inn blant munkene og nonnene som alltid maler på seg et merke i mellom øynene. Jeg ser veldig stilig ut, som sikker kan tenke deg.

ytt

Dagen vår starter klokken 04.30 hver dag, hvor vi tar en kjapp vask før vår første yogatime klokken 05.00. I følge yogiene er timen før soloppgang en hellig time, hvor verden er stille og et perfekt tidspunkt for å gjøre yoga. Å stå opp så tidlig er overraskende lett, og jeg har faktisk blitt veldig glad i å stå opp før solen. Vi har en time yoga fra 05.00 til 06.00 før vi starter vår første filosofi eller anatomiklasse fra 06.15 til 08.15. Deretter er det frokost i tempelet, før andre runde med teori starter fra 09.15 til 12.15.

Fra klokken 12.30 til 13.00 sitter vi i en sirkel å synger.

Ja, jeg vet dette høres helt kårny og hippe ut, og tro meg, det er det også, men det er også overraskende koselig og fint. Jeg følte meg helt klart veldig snål første gang vi gjorde dette, men det er en del av praksisen her på Krishna Village så vi må alle delta. Jeg har ikke sunget på denne måten siden jeg gikk på barneskolen, så de første gangene satt jeg egentlig bare å mumlet og så meg rundt. Jeg så meg rundt på alle de forskjellige menneskene og måtte knise inni meg selv. Det var som tatt ut av en film. Her satt jeg i en sirkle på gulvet med en gjeng voksne mennesker som synger, nynner, klapper i hendene og beveger overkroppen i takt med musikken. I midten av sirkelen sitter et par mennesker å trommer på indiske instrument og gitarer.

Enn at jeg, fra lille Melhus, befinner meg her blant langhårede menn i hippie t-skjorter og damer med hårete armhuler og ring i nesa som sitter rundt i en sirkel med øynene lukket og syngende med et salig glis om munnen.

Det er ikke meningen å stereotype her altså, men jeg må innrømme at det er litt som en ofte ser for seg et yogasamfunn skal være, og jeg digger det! Men det er også mange av oss uten ring i nesa og som fortsatt barberer armer og bein, og som ikke deler samme trossyn, og det er jo akkurat det som gjør denne plassen så utrolig fascinerende! Jeg digger det! Jeg går stort sett rundt med et stor smil om munnen, fordi jeg trives så godt. Det er latterlig digg å være langt unna et overfladisk levesett og overfladiske mennesker. Selv om jeg ikke kommer til å adoptere den ekstreme versjonen av en yogi sitt tankesett, kommer jeg nok til å prøve å ta med meg så mange rutiner som mulig med meg hjem igjen.

gardening

Vi er også nødt til å jobbe i løpet av kurset. Dette er for å finansiere avslaget vi alle får i prisen på kurset. Krishna Village tilbyr Australia’s rimeligste kursavgift, mot av vi alle jobber noen dager i uken. I går hadde vi vår første arbeidsdag og vi hjalp alle til med å luke ugress i grønnsaksshagen. Det var deilig å stå med rumpa til værs og få skitt under neglene igjen. Selv er jeg veldig glad i å holde på i hagen og være vitne til at ting gror. A gro sin egen mat er noe av det flotteste vi kan gjøre for oss selv. Om det så er bare en liten tomatbusk og noen krydderplanter som timian og basilikum. Jeg må innrømme at det var hard arbeid i hagen. Vi var alle krokryggede da vi var ferdige etter fem timer i solsteiken. Vi fikk også kurs i førstehjelp i slangebitt før vi gikk til hagen, noe som gjorde meg litt engstelig til å starte med. Det bor nemlig også brune slanger på Krishna Village, og de er en av de mest giftige slangene i hele Australia. De er faktisk dødelige, men det finnes heldigvis motgift. Vi fortalte oss at om vi blir bitt må vi sette oss rett ned og prøve å holde oss rolig slik at giften sprer seg saktere. Beveger vi oss eller roper etter hjelp øker hjerterytmen og giften sprer seg fortere. For en liten trønder var dette helt absurd, men jeg er glad for at de fortalte oss hvordan ting fungerer. Det bor også noen av Australia’s giftigste edderkopper her, men jeg tror jeg dropper å beskrive dem slik at ikke lille Krøllisen friker helt ut når hun leser dette.

lykkelig

Gården befinner seg på innlandet, så det er ikke en strand innen rekkevidde, noe som kan føles litt frustrerende når gradestokken viser 35*c-39*c. Vi har derimot en kjempefin elv som renner ved gården hvor vi bor, som de lokale kaller ”massasjesteinene”. Vi trodde at dette mente at det føltes ut som en massasje når vi rutsjet ned det lille fossefallet som var en del av elven, men den gang ei. Vi holdt på å slo oss i hjel alle mann. Steinene var så glatte at jeg snurret rundt og landet på magen mens jeg suste nedover i full fart.

Jeg mistet både bikinitoppen og bikinitrusa, og siden strømmen dro meg nedover hvor fossen sluttet ble jeg snudd opp ned, så den vakre og bleike trønderstumpen min føyk rett til værs.

Jeg klarte ikke å snu meg rundt med en gang, så jeg fløyt i denne stillingen et godt stykke nedover elva. For et syn det måtte vært! Jeg trodde jeg skulle flire meg i hjel. Romkameraten min Ana, så ikke hvor mye jeg slo meg da jeg rutsjet nedover så hun satte utfor like etter meg, og det samme skjedde med henne. Jeg lo så mye at jeg trodde jeg skulle drukne. Det var det artigste synet jeg noensinne har sett! Så nå er vi gule, blå og lilla alle mann. Leksa er lært, så de siste gangene vi måtte kjøle oss ned holdt vi oss til elva og ikke det lille fossefallet.

 

Kurset er veldig intensivt og siden yoga er helbredende både for kropp og for sinn er det mange følelser som dukker opp hos studentene. På introduksjonsdagen sa lærerne våre at dette kurset kom til å tygge oss i filler, svelge oss for så å spytte oss ut igjen. Det kom til å bli tøft emosjonelt sett, men når alle disse lagene er tatt bort står vi igjen med en solid kjerne. ”Dere kommer til å gråte. Noen kommer til å gråte mye, men dette er en plass for støtte og kjærlighet så la følelsene, uansett hva de er, komme”. Vi har som sagt hverken mobildekning eller internett på campen, og med tre timer yoga per dag og en time sittende meditasjon er det uten tvil mye tid hvor følelser og tanker kommer til overflaten. Det er veldig interessant, jeg vet ikke helt hvorfor, men det ser ut til at de fleste av oss strever mest med syngingen. Eller chanting, som det kalles. Chanting er å synge et mantra igjen og igjen. Dette gjør vi i 30 minutter i strekk hver dag, og det er her mange begynner å gråte. Selv har jeg kun fått gåsehud og følt en enrom lykkefølelse av å synge, men folk reagerer forskjellig.

 

Jeg har også grått, og kommer nok til å gjøre det igjen. Jeg gråt på dag nummer to, da vi hadde en øvelse for å bryte isen med alle på campen. Både frivillighetsarbeidere, gjester og yogastudenter var samlet og etter å ha lært en sang skulle vi gå rundt i rommet mens vi sang. Da musikken stoppen skulle vi finne en partner som sto ved siden av oss, og snu oss med ansiktet mot hverandre. Vi skulle se hverandre i øynene, ta tak i hendene til hverandre og synge sangen vi nettopp lærte mens vi holdt øyenkontakten. Bare det å se et fremmed menneske dypt i øynene over lengre tid var emosjonelt for noen. Vi lever i et samfunn hvor vi digitalt sett er tilkoblet 24/7, men mange av oss mangler direkte menneskelig kontakt. Vår generasjon snakker over meldinger og Apper. Vi sender snapper, medlinger og emojis, men vi sitter ikke lengre tett inntil hverandre og deler historier. Om vi først møtes siter fortsatt mange av oss med øynene limt på mobilen mens vi scroller og mumler ”ja”, ”kult” og ”sier du det” mens de vi er glade i prøver å fortelle oss ting. Så det å stå så nære et fremmed menneske, røre dem og synge for dem var veldig konfronterende og emosjonelt for mange.

 

Teksten vi sang var også ganske intens. Den var slik: ”Let me take peaceful steps upon this eart. I bow to the divine in you”. Da vi sang den første setningen gikk vi i ring mens vi holdt hverandre i hendene og da vi kom til den andre setningen bukket vi for hverandre. Å høre de ordene mens noen ser deg inn i øynene og bukket for deg, ble for meget for mange og mange begynte å gråte allerede her. Det er selvfølgelig en årsak til at mennesker ender opp til Krishna Village. Jeg tror mange av oss har gått igjennom ting som gjør at vi søker etter noe mer, så vi kommer alle med emosjonell bagasje i ulike former. For min del kom gråten da jeg kom ansikt til ansikt med ei av jentene på gruppa som har med seg sin 8 måneder gammel baby. Hun hadde babyen på armen mens vi gjorde denne øvelsen og det traff en sårt punkt i meg som fikk tårene mine til å renne og halsen til a knyte seg. Noen føler kanskje at jeg deler for mye, men jeg synes det er viktig å prate om at ikke livet alltid er en dans på roser. I 2015 måtte jeg og Steve gå igjennom en abort, og det er fortsatt ganske sårt for meg. Da jeg kom ansikt til ansikt med jenta og den søte lille babyen hennes rant begeret over. Hjertet mitt verket og jeg griner nå igjen bare av å skrive om det, faktisk. For meg er det en veldig merkelig følelse, det er som om det er et savn og et verk etter noe som aldri en gang var der. Kanskje kommer disse ukene til å rense bort den sorgen også. Her er det i hvertfall rom for å gråte, mens i ”den virkelige verden” har jeg til stadighet fått beskjed at en ikke skal snakke eller åpne seg opp om abort. Så det føles godt å gi litt slipp.

 

Uansett, over til noe positivt. Anatomien vi lærer er helt fantastisk og jeg kan knapt vente med å bli sertifisert yogalærer. Jeg gleder meg så utrolig mye til å reise hjem på besøk i sommer og holde kurs og timer for venner, familie og alle andre som er interesserte. Du må ikke bli skremt bort fra yoga på grunn av innlegget her. Yoga trenger ikke å være like ”hippe” som vi har det her. Yoga er akkurat det du bestemmer at det skal bety for deg.

 

(P.S beklager om det var mange skrivefeil i dette innlegget. Jeg har dessverre ikke tid til å lese igjennom innlegget før jeg publiserer det, fordi jeg sitter på en liten kafe og siden jeg ikke har bil må jeg reise tilbake til campen med de andre, så jeg hadde ikke så god tid på å skrive dette innlegget).

 

Tusen takk for at du er med meg igjennom det eventyret her. Og tusen takk til alle dere som hjelper meg å finansiere drømmen her ved å kjøpe e-boken min, ”Boken jeg aldri fikk”. Den kan fortsatt kjøpes her, om du er interessert.

 

Godt helg, fantastiske mennesker!

Migrene, parkeringsbot og en knallrød kvise på nesa

Da er vi kommet inn i uke to av det nye året allerede, og for min del kom det nye året som ”julkvelden på kjerringa”.

Vi er for tiden hjemløse og lever igjennom Air B’n’B hvor vi flytter til en ny familie hver uke. Jeg begynner å bli litt lei av å alltid være på besøk og savner å ha mitt eget sted, men jeg prøver å fokusere på hvor heldig jeg er som får lov til å møte så utrolig mange forskjellige og fantastiske mennesker.

Men av og til er det enklere sagt enn gjort å være positiv. For noen dager siden hadde jeg et så intenst migreneanfall at jeg måtte få hjelp av ambulanse. Det er dessverre ikke mye en kan gjøre med smertene i hodet (dere som selv har migrene vet hvordan det der), men jeg fikk en sprøyte som skulle hjelpe meg mot oppkast. Jeg aner ikke hvorfor, men det siste året har migrenen min utviklet seg til det verre og jeg har begynt å spy som en stukken gris hver gang jeg blir dårlig.

Dagen etterpå fikk jeg en parkeringsbot på 680 kroner og en knallrød kvise på nesen. Typ Rudolf-rød.

Rommet vi nå ligger på er så lite at vi må krype over senga for å få tilgang på badet fordi gulvet har så vidt plass til en stående koffert.

Da tenkte jeg i mitt stille sinn: ”Faen, dette suger”.

Det kan sikkert se utrolig idyllisk ut å leve i Australia med palmer i hagen og 30 grader i skyggen, men tro meg, av og til spør jeg meg selv om jeg tok de rette valgene i livet, her jeg sitter som (snart) 26-åring, uten stabil inntekt, uten bolig og med et studielån på en halv million (Ja, det er etter deler ble gjort om til stipend). Jeg kjenner jeg faktisk blir helt svett og nervøs bare av tanken, faktisk, så la oss heller prate om noe koselig.

Som for eksempel at jeg skal bli sertifisert yogalærer!

Mandag neste uke starter jeg på yogalærerkurs på Krishna Village, en ashram og ”eco resort” litt nord fra Byron Bay hvor jeg skal bo i seks uker. Dagene våre starter klokken 04.30 på morgenen og er fulle av studier, forelesninger, yoga, meditasjon, sang og litt jobbing. Krishna Village tilbyr en rimeligere studieavgift mot at deltagerne hjelper til på gården eller utfører andre arbeidsoppgaver, som for eksempel markedsføring eller administrasjon. Jeg tror seks uker i ”bushen” kommer til å gjøre meg godt og jeg er spent på å se om jeg føler meg annerledes etter kurset er ferdig. Kroppsmessig blir jeg sikker annerledes, siden de har et ganske strengt kosthold uten sukker, meieriprodukter, koffein eller kjøtt, men jeg tenker mer på perspektiv og tankesett.

Jeg lurer på om jeg blir helt hippie etter endt studie eller om jeg tenker slik som jeg gjør nå.

Hva jeg håper på er at de seks ukene fra alt og alle gir meg et klarere bilde på hva jeg vil gjøre her i livet.

img_7666

Et koselig bilde fra da jeg og pappa spankulerte opp til fyrtårnet ved Palm Beach, hvor Home & Away blir spilt inn.

dscn0402

Solskinn, vakre strender, og et liv i sandaler er veldig tiltalende for en reiseglad trønder.

Jeg synes tanken på en fast ”åtte til fire”-jobb i Australia er kvelende, for det gir meg veldig få muligheter til å reise hjem til Norge. Og selv om jeg digger klimaet og hippekulturen her i Australia med bondens marked, et liv uten sko, sand mellom tærne og sol i håret er jo familien min, kulturen min, vennene mine og historien min hjemme i Norge.

Farsken, nå tenker jeg negativt igjen.

Som yogalærer kan jeg i hvert fall reise og jobbe i begge landene. Yoga har gitt meg mye godt, så jeg gleder meg til å dele den opplevelsen med andre som sertifisert yogalærer.

Jeg håper på å få gjort noen helgekurs i sommer når jeg er hjemme i Norge, så du må gjerne sende meg en melding på Facebook om dette er noe du ville vært interessert i, så tar jeg kontakt når sted og dato er på plass.

Denne bloggposten var egentlig ment som nyhetsbrev, men siden jeg ikke har mange av dere på e-postlisen min enda, så ble det en liten bloggpost istedenfor. Lik gjerne Facebooksiden min, så får du med deg alle oppdateringene mine fra yogakurset. Jeg er litt spent på dette nye kapitlet, og ønsker å ha med deg på ferden. Håper du har det fint og er snill med deg selv.

Namaste.

OPPDATERING: To timer etter jeg skrev dette innlegget ble vi tilbudt en leilighet. To timer etter det igjen ble vi tilbudt enda en leilighet, og den var med gåavstand til stranda. Snakk om helomvending! Vi bestemte oss for å takke ja til den første leiligheten, fordi den var nyere, finere, rimelige og nærmere Tørner sin jobb.

For spesielt interesserte (les: nærmeste familie) så legger jeg ved noen biler av ny-leiligheten vår, jeg. Så får dere se hvor vi skal bo det neste året:

carrington8

Et lite rekkehus med 2 1/2 soverom, garasje og badekar.

carringtn-6 carrington-5 carrington-4 carrington-3 carrington-2 carrington1

Mari på loffen

Da sitter jeg her og er hjemløs igjen.

I dag har vært en skikkelig kjedelig dag. Jeg har dratt fra visning til visning, og vi er utrolig mange om beinet. Jeg trodde det skulle bli færre folk her i Newcastle, men på utleiesiden er folk fortsatt helt bananas. Vi er 10-25, av og til 30, stykker per visning, så bare det å finne parkering er et herk. Jeg bladde igjennom en gammel dagbok fra 2015 tidligere i dag og for akkurat to år siden var vi i akkurat samme båt. For to år siden bodde vi på Bali i tre måneder og da vi reiste tilbake til Perth i Australia fikk vi oss ingen plass å bo. Det endte med at vi levde i en koffert igjennom Air B’n’B i litt over seks uker. Det var halve semesteret mitt på universitetet, det.

newcastle-nsw-stairs

Heldigvis er byen Newcastle veldig vakker med fantastiske muligheter for fine spaserturer, så det hjelper på når motivasjonen for å finne bolig er lik null.

newcastle-gardens-nsw

Strandpromenaden i Newcastle er ufattelig vakker med både hav, sand og parker i full blomst.

Altså misforstå meg rett, jeg er takknemlig for å ha tak over hode og jeg vet det er mange andre ting å være takknemlig for også, men av og til blir jeg bare så lei av meg selv, og Tørner, for at vi alltid må flytte på oss.

Hvorfor kan vi ikke bare slå oss til ro på EN plass? Vi har flytta hvert år i fire år, vi.

Av og til flere ganger i året faktisk, som da vi bestemte oss for å selge og gi bort alle eiendelene våre (bortsett fra klær, mobil og pc) og flytte til Bali i Indonesia. Da vi reiste hjem til Australia igjen måtte vi selvsagt starte på nytt, og siden vi kom hjem akkurat da semesteret mitt på universitetet startet var det oss og 8000 andre mennesker som lette etter en plass å bo. Det var utrolig tungvint å være hjemløs, og nå er vi det igjen.

Siden dagen i dag har vært så hektisk med visninger som har gått slag i slag spredt over et større område var jeg skikkelig sliten etter siste visning klokken halv seks. ”I dag orker jeg ikke å prate med en eneste sjel” tenkte jeg for meg selv og følte også tyngden på studiene jeg skulle gjort før yogakurset mitt starter om knappe ti dager. Men når en bor hos et annet menneske igjennom Air B’n’B kan man liksom ikke bare gå rundt å ikke snakke. Eller, man kan sikkert gjøre det, men det blir vel heller ansett som merkverdig og småfrekk oppførsel. Hun trivelige damen vi bor hos, en 49-år gammel koreaner, er veldig snakkesalig og det var akkurat det jeg ikke følte for å gjøre i kveld, men jeg satt meg likevel ned sammen med henne for å spørre om dagen hennes.

Folkeskikk skal man ha, selv om man er sliten.

Hun spurte meg om det samme, og jeg fortalte at jeg var litt sliten etter alle de u-suksessfulle visningene jeg hadde vært på det siste døgnet.

”Mari, i morgen skal jeg lage middag til deg. Koreansk rett med tofu” sa hun mens hun klappet ivrig i lufta med spisepinnene sine.

Hun vet jeg er vegetarianer for tiden, og fortalte ivrig om retten hun skulle lage. Plutselig følte jeg meg uendelig takknemlig og ble helt varm om hjertet. Hadde det ikke vært for at jeg akkurat hadde møtt denne damen i går og er usikker på om hun setter pris på menneskelig kontakt eller ikke, hadde jeg gitt henne en kjempestor klem.

Så er det kanskje slitsom, dyrt, ulogisk, tungvint og ukomfortabelt å leve slik vi lever og til stadighet reise, flytte og være hjemløs, men på den andre siden får vi så utrolig mye positivt igjen for strevet. Vi har møtt noen av de mest fantastiske menneskene igjennom Air B’n’B. Mennesker fra alle verdens land, med alt mulig av bakgrunner, erfaringer og historier å dele. Vi har delt måltid og tanker med mennesker vi ellers aldri ville møtt, og der må jeg få si at jeg igjen føler meg heldig. Jeg føler meg heldig fordi de menneskene jeg møter gir meg et bredere verdensbilde og det er vel en av de flotteste gavene en kan få, er det ikke det?

Det er så ufattelig sunt å møte mennesker med totalt forskjellige bakgrunner fordi det utvider den mentale horisonten. Det er mye man kan lese seg opp til her i livet, men jaggu er det mye som må oppleves med det bare øyet (og ørene, for den saks skyld) også.

For to uker siden bodde vi hos en utflyttet tysker og hennes Australske surferkjæreste, forrige uke bodde vi hos Ninis og Rhys og denne uken bor vi til en koreaner. Det er fire nasjonaliteter på to uker, det.

Så nå sitter her og hadde egentlig lyst til å banne til universet, men finner meg selv smilende i senga. Jeg har nemlig en middagsdate med et spennende menneske med en totalt forskjellig bakgrunn fra meg i morgen, og jeg gleder meg.

Kanskje er det ikke så ille å være husløs og på loffen likevel.

garside-gardens

I hvertfall ikke med gåavstand til denne utsikten…

newcastle-rockpools-nsw

… Eller naturens eget badebasseng.

GODT NYTTÅR!

Jeg er en sucker for nyttår.

Jeg er en av de personene som helt ærlig føler nyttår byr på nye muligheter.

Blanke ark med fargestifter til.

Jeg har mål og nyttårsforsetter klar, og reflekterer over året som har vært. Dette har vært et veldig rart år. Mitt 25 år representerte uten tvil en kvartlivskrise. Et år jeg stilte spørsmålstegn ved alt. Hva jeg ville gjøre, hvor jeg ville bo, hvem jeg ville være og hvem jeg ønsket å være sammen med. Å bli ferdig utdannet og komme seg i arbeidslivet ”downunder” var uten en tvil et slag i trynet. Plutselig var jeg ikke så sikker på om jeg ville bo i Australia lengre. Å bo i Australia var helt greit som student, for da hadde jeg to lengre ferier per år og jeg kunne lett reise hjem til Norge for en periode eller to. Men som arbeidstaker fikk jeg fire stusselige uker ferie per år. Fire uker som skal deles mellom min familie og Tørner sin familie. Det vil si, om ting skulle være rettferdig, at som fast ansatt ville jeg reist til Norge annethvert år. Dette betyr at jeg ville sett familien min fem ganger de neste ti årene. Dette faktumet fikk meg til å bli så deprimert, sjokkert og forvirret at jeg kunne ikke annet enn å grine og rive meg i håret. Hver dag i fem måneder. Jeg ringte til foreldre mine og spurte om råd, men diplomatisk som de er ville de ikke si hva jeg burde gjøre. Selv om jeg tror en del av dem ønsket at jeg skulle komme hjem. Jeg bor tross alt 15,772 kilometer unna familien min. Det er liksom ikke bare å ta en svipptur hjem.

 

I tillegg så jobbet jeg på kontor. Nå i ettertid er det soleklart at jeg, utadvendte, energiske, ekstroverte, blide Mari, aldri skulle jobbet på et kontor. Å sitte på stumpen, ni timer i strekk og trykke på en computer for å få kvinner til å kjøpe sminke, fikk rett og slett ikke hjertet mitt til å synge. Det er nesten litt flaut og skrive dette, fordi jeg føler meg som en stereotypisk millennial, men samtidig klarer jeg ikke å godta at å jobbe er noe vi kun gjør for pengenes skyld. For et langt og kjedelig liv det ville blitt. Jeg skjønner at ikke hver dag er rosenrød, men hallo. Å gjøre noe en synes er interessant eller brenner for er vel ikke for mye å forlange. Eller?

Jeg kommer i hvert fall til å prøve å finne, eller skape, en jobb jeg trives i helt til jeg har prøvd så mye at jeg ikke lengre har igjen ting å prøve. En livslang oppgave med andre ord, og det er helt i orden. Det fine med å ha jobbet på kontor er at nå vet jeg i hvert fall at jeg ikke skal jobbe på kontor. Og det gjør meg en erfaring rikere. Kan stryke den stillingen av lista over ting Mari skal bli når hun blir stor, for å si det sånn.

I år har jeg vært mye utenfor komfortsonen min. Jeg har vært jobbsøkende, flyttet til en ny (stor)by, kranglet, hatt hjemlengsel, strevd med cyster og generelt følt meg veldig forvirret. Mange av de jeg har snakket med har også hatt et sånt år. Hele verden har vært snål og forvirret i 2016, spør du meg. Med Brexit og Donald Trump-seieren som to eksempler. Jeg har faktisk kommet over flere folk som har referert til året som «two thousand and shit-teen». Et turbulent og ubehagelig år i grunn, men det har ikke bare vært dårlig. For min del har det også skjedd mye fantastisk i 2016. Blant annet:

  • Jeg scoret min første jobb etter endt utdanning. Som markeds og PR-koordinator for en SME like utenfor Sydney. En veldig lærerik periode.
  • Jeg sa opp samme jobben. Det kreves mot å følge magefølelsen, spesielt når en takker nei til stabilitet, men jeg gjorde meg selv en stor tjeneste. Jeg er glad for at jeg turte å si opp så tidlig, og være åpen og ærlig, i stedenfor å gjøre en halvveis jobb i flere år fordi jeg var ulykkelig.
  • Jeg møtte Nina og fikk en herlig venninnegjeng igjennom dansingen, noe som gjorde at dette året bydde på mer vennskap og latter enn noe annet år jeg har hatt i Australia hittil.
  • Jeg deltok på Emax Norge, noe som var en HELT FANTASTISK opplevelse. Er du 25 år eller under anbefaler jeg deg å søke om å være deltager neste år. Å være blant kreative, ambisiøse mennesker med stålfokus er smittsomt og gjør veldig godt for din mentale holdning. En slik opplevelse kan være life changing.
  • Jeg feiret begge nasjonaldagene i Sydney, både den Australske nasjonal dagen den 26. januar og vår nasjonaldag den 17. mai. Det var opplevelser jeg sent vil glemme. Å spankulere ned til Operahuset og synge «Ja vi elsker» med pyntede og glade nordmenn ga meg gåsehud.
  • Jeg gikk dypt i meg selv og ga ut min første e-bok, Boken jeg aldri fikk, for å markere at det var fem år siden jeg gikk igjennom den tyngste perioden i mitt liv. En fin bok som gjorde meg godt å skrive. Du kan fortsatt kjøpe e-boken her.

Mine tre viktigste lærdommer i 2016

  • At jeg ikke ønsker å jobbe fulltid på kontor
  • At jeg ønsker å besøke familien min 1-2 ganger i året. Minst!
  • At livet handler om å hive seg ut i det. Ikke vente på morgendagen eller at noen andre skal hjelpe. Dette gjelder alt fra å starte eget foretak til å tørre å kjøre bil i Sydney sin ville trafikk.

Nå går vi inn i et nytt år, og jeg har lovt meg selv at jeg skal gjøre det bedre i 2017. Fordi jeg har vært så forvirret har ikke viljestyrken vært på topp dette året, og jeg har hatt en mer negativ holdning til alt og alle enn hva jeg egentlig bruker å ha. Men 2017 skal bli annerledes. Det skal jeg sørge for.

Jeg pangstarter året med å dra på en Ashram en time utenfor Byron Bay for å ta et yogalærerkurs.

Her skal vi meditere, lære om filosofi og anatomi, synge, jobbe i hagen og bare være til. Og selvfølgelig gjøre yoga. Seks uker i bushen, vekk fra alt og alle. Uten aircondition, uten kaffe, meieriprodukter, egg eller kjøttprodukter kommer de 6 ukene til å by på mentale utfordringer, men jeg skal starte detoxen allerede fra i morgen av, slik at kroppen min ikke freaker helt ut. Jeg skal dele rom med tre andre jenter og vi starter dagen klokken 04.30 for 1 1/2 med meditasjon og yoga. Noen synes vel dette er veldig merkelig, men jeg kan ikke tenke meg noe mer fantastisk enn å ta yogalærersertifikat utti huttiteita. Du kan lese mer om Ashramen her.

Jeg kommer til å dele opplevelsene mine her på bloggen, og jeg håper du følger meg videre.

Nå sitter Tørner og nipper til et glass vin og tripper etter å gå ut til stranda for å se på rakettene. Med dette ønsker jeg deg et fantastisk godt nyttår, kjære venn. Jeg håper du tar deg tid til å reflektere over året som var og setter deg noen deilige mål for 2017! Mål som gjør deg glad og som får deg til å sprette ut av senga om mårningen.

champis

Stor og svett nyttårsklem fra Mari

Vi skal flytte!

Som noen kanskje har fått med seg så skal vi flytte fra Sydney ”suburbia” til Newcastle.

Jeg har fått en del meldinger fra venner og familie som gleder seg til å komme på besøk nå når vi flytter nærmere Norge, men sannheten er at vi kun er 3 timer nærmere. Med bil. Fra Sydney. Det er ikke Newcastle i England vi skal flytte til, men Newcastle her i Australia. Hadde vi flyttet til Europa ville jeg heller bodd i Norge enn i England, for å si det sånn.

newcastle-nsw1

Dette er Newcastle. Photo cred: http://www.newcastle.nsw.gov.au/

Tørner har fått seg en ny jobb som senior prosjektleder for et firma som har spesialisert seg på uteområder og campingplasser, noe som passer oss utmerket siden vi er så glad i å dra på campingtur. Den nye jobben har hovedkontor i Newcastle, så da bestemte vi oss for å flytte dit. Vi kommer til å flytte i romjula, så nå driver vi å leter etter en ny plass å bo og et hus som tikker alle boksene våre. Sånn som:

  • Parkeringsplass til to biler (Steve får seg firmabil på den nye jobben)
  • Aircondition (med 38 grader i skyggen og 80% luftfuktighet er det et must)
  • To soverom (sånn at Krøllisen og svigermor kan komme på besøk)
  • Uteareal (eventuelt en balkong, så lenge vi kan være ute og jeg kan ha noen potteplanter)
  • Helst et badekar (elsker badekar!)
  • Være en trygg bydel
  • Kort vei til stranda (Tørner sitt ønske, noe jeg ikke har noe i mot!)

 

Vi trodde husleien kom til å bli mindre nå når vi flytter lengre ut på ”landet”, men på grunn av alle boksene våre over kommer vi nok mest sannsynligvis til å betale nesten det samme. Det er ikke så alt for mange hus til leie akkurat nå før jul, så vi får se hva som dukker opp. Man tager det man haver, også ordner det seg alt til slutt, sånn som mamma bruker å si.

Jeg har aldri vært i Newcastle før nå i helgen, så jeg var litt spent på å se hvordan det var. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvor koselig og europeisk den byen var. Mange små, koselige kafeteriaer, historiske bygninger og søte folk syklende på sykler. Byen minnet meg litt om en australsk versjon av Trondheim, faktisk. Og det er jo bra for en utflytta trønder! Byen har også en utrolig fin strandpromenade og et universitet, noe som gjør et byen kryr av sporty, velutdannede og glade mennesker. Da jeg spaserte meg en tur mens Tørner var ute å surfet ble jeg møtt med mange ”G’day’s”, noe som er helt uhørt i Sydney. I Sydney og bydelene rundt hilser man ikke på hverandre, fordi man vet aldri hvem som har en pistol, sprøyte eller kniv, men på bygda er det en helt annen holdning og det var trivelig å bli hilst på igjen.

 

Vi hadde en visning på fredags ettermiddag og tre visninger på lørdag, så vi bestemte oss for å overnatte i Newcastle fra fredag til lørdag istedenfor å reise opp og ned. Det tar tross alt tre timer en vei, og trafikken i Sydney er horribel. Så vi dro på K-Mart (australsk versjon av Europris) og kjøpte oss et telt og en liten lampe med solcellepanel og dro på campingtur. Det var så fryktelig koselig å sove i telt at jeg er sikker på at jeg gliste fra øre til øre igjennom hele natten. Vi var heldige og fikk tildelt plass helt ved sjøen, så vi kunne sovne til lyden av bølgene. Å sove i telt med noen man er glad i, til lyden av bølger må være noe av det vakreste som fins. Det er uten tvil de små tingene som teller her i livet. Personlig ville jeg byttet bort byliv og festing med telttur og friluftsliv hvilken dag som helst. Smaken er som baken, og det er fint.

Pakket og klar for camping på Stockton Beach: piknikkurv, surfebrett, "eskie" og badetøy.

Pakket og klar for camping på Stockton Beach: piknikkurv, surfebrett, «eskie» og badetøy.

Stockton camping NSW

Nå når det ikke er mange ukene til vi flytter fra denne plassen har jeg bestemt meg virkelig for å nyte hva denne plassen har å by på, så i går dro jeg derfor på biltur for meg selv, for første gang siden jeg flyttet hit. Jeg kjørte ned til Wattamolla i Royal National Park, for jeg tenkte å plukke søppel, men der var allerede noen kommet meg i forkjøpet. Den lokale kommunen har en stor opprydningsdag en gang i måneden, og denne dagen var tydeligvis i går, så jeg bestemte meg for å kjøre videre. Litt nord for Wattamolla selger de verdens beste scones så jeg bestemte meg for å dra dit for å bolte meg i scones med syltetøy og krem en siste gang. Da jeg landet i Sydney for snart ett år siden var denne lille kafeteriaen den første plassen Tørner tok meg med til, The Palms Cafe i Stanwell Park, og den har vært en favoritt siden. Jeg har også blitt kjent med et fantastisk menneske der nede, ei herlig dame fra Scotland som er både hippie og forfatter. I mitt stille sinn hadde jeg håpet på å treffe på henne mens jeg var der nede, så jeg ble veldig glad da jeg så henne sittende bak pc-en sin på kafeen. Jeg fikk endelig kjøpt en av hennes bøker, og spurte fint om hun kunne tenke seg å signere den for meg. Det er veldig stas å kjøpe en bok direkte fra forfatteren, fordi en får være vitne til hvor mye glede det gir. Hun lyste som en sol og skrev en koselig hilsen i boken min. Er ikke livet flott? Jeg blir så glad når jeg tenker på alle de fantastiske menneskene jeg har møtt de siste fire årene.

Ingen kommer noensinne til å kunne ta plassen til barndomsvennene mine hjemme i Norge, og i starten av Australiaoppholdet mitt brukte jeg å savne dem fryktelig, men nå har jeg akseptert at jeg bor her og de bor i Norge. De nye vennene mine kommer aldri til å bli barndomsvenner, men det er helt i orden. Og selv om de nye vennskapene kanskje ikke er like dype som de vennskapene jeg har hjemme, er de likevel vakre å ha. Siden vi har flyttet så mye er vennskapene jeg har fått i Australia og Bali som stjerneskudd; de kommer og går veldig fort, men samtidig er de veldig fine når de først er her. Også er de menneskene jeg har møtt her og i Bali så annerledes, men på en bra og interessant måte. Og det er vel gjerne sånn med oss som reiser mye; vi har en rastløshet og nysgjerrighet i sjelen som gjør at vi har opplevd og sett mye, noe som gjør oss til rare og interessante mennesker. De siste fire årene har vi møtt forfattere, surfere, gründere, modeller, freelance kokker og yogalærere, og det de alle har til felles er at de ikke ønsker å ha en ”normal åtte til fire jobb”. De vil jobbe, men på sine premisser og det har vært veldig lærerikt og inspirerende å være vitne til.

Igjen så bekrefter dette at vi kan utrette så mye her i livet om vi bare tør å prøve.

Vi trenger ikke nødvendigvis å følge strømmen, selv om det selvfølgelig ikke er noe galt i å ha en trygg jobb og investere i hus om det er det man har lyst til. Men for de av oss som kanskje søker noe annet er det godt å være vitne til at andre har fått det til.

Dance_works_studio_Shire_NSW

Etter ett år på en plass har man rukket å blitt etablert med venner og vaner. På søndag hadde vi juleforestilling på dansinga, og jeg hadde det så utrolig artig med denne herlige gjengen. En gjeng jeg har møtt hver tirsdag i nesten et år nå.

img_8975

Backstage på danseforestillingen vi hadde.

Nå skal jeg kjøre meg en tur til havbassenget i Cronulla for å svømme litt. Jeg har gjort noe rart med den ene skuldra mi, slik at den er blitt betent så jeg kan ikke gjøre den treninger jeg er vant til. Så da blir det rolig svømming istedenfor. Noe som er helt OK+ når det er 37 grader ute. Snakk om førjulskos!

Wow, dette var overveldende!

Wow. Responsen på forrige innlegg har vært helt overveldende. TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE GODE ORD OG MELDINGER! Det har vært to utrolig flotte og forbausende dager. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs da jeg postet innledningen til e-boken min, fordi jeg vet den er veldig ærlig. Jeg klarte knapt å sove den natta, fordi magen min kjentes så rar ut. Men da jeg våknet til alle kommentarene og meldingene deres ble jeg så glad og lettet. Med en slik respons føles det ut som om jeg er på rett spor, og det er så godt.

I går kveld da jeg lå i badekaret og tenkte over alt som har skjedd, både de siste dagene men også for lenge siden, begynte jeg plutselig å gråte. Og da mener jeg ordentlig grining med hulking og det hele. Gråten kom så brått og ut av det blå at jeg ble helt overrumplet. Det var ikke det at jeg følte meg trist. Faktisk var det helt motsatt. Jeg følte meg så takknemlig og så lettet at jeg var helt ør. En stemme i hodet mitt sa at jeg skulle gjort dette for lenge siden, men jeg stoler på prosessen og at dette kanskje er siste brikke som skulle på plass før jeg virkelig kommer meg videre. I går kveld var det som om jeg ga slipp på tusen ankre, og det var veldig godt.

Tiden leger kanskje ikke alltid alle sår, men med tid kan man lære seg å leve med dem. Klarer jeg det, så klarer du det. Gleder meg til å dele resten av e-boken med deg på søndag. Ha en fin helg så lenge.

boken_jeg_aldri_fikk

Boken jeg aldri fikk.

dottidott Introduksjon

Å skrive denne e-boka er som å pakke ut av kofferten etter en lang reise. Jeg vet det burde gjøres, men jeg får meg liksom ikke helt til å starte. Kanskje fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal starte. Jeg kommer på en haug av andre viktige ting som jeg må gjøre, og plutselig finner jeg meg selv bak pc-en for å lete etter oppskrifter på sukkerfrie banankaker eller med ansiktet trykt mot baderomsspeilet for å klemmer kviser. Jeg finner på alt annet enn å pakke ut av kofferten tross i at jeg vet livet kommer til å føles så mye enklere og renere med en ryddig koffert. Det er bare så vanskelig å starte.

 

Det skal sies at jeg har lyst til å skrive denne boken. Jeg er nødt til å skrive denne boken. Mest for min egen del, men også for å sette lys på et tema som gjør ondt for mange og som kanskje til og med kan hjelpe noen på veien. Det er nemlig akkurat fem år siden jeg bestemte meg for å ta selvmord.

 

Nå sier det seg kanskje selv at det ikke gikk etter planen, siden jeg sitter her og skriver denne boken, fem år etter at jeg trodde jeg ikke orket mer. I skrivende stund er jeg lys levende, sitter på verandaen min litt utenfor Sydney i Australia og nipper på en ingefærte med gurkemeie. Jeg ønsker ikke å utbrodere hva eller hvorfor jeg fikk depresjon. Det er ikke en historie jeg ønsker å dele med alle. En er ikke forpliktet til å dele hvorfor man har det sånn som man har det, eller føler det man føler.

 

Livet er ikke en konkurranse hvor vi skal måle hvem som tåler minst og mest, for det er så utrolig subjektivt.

 

En skal aldri sammenlikne egne opplevelser og reaksjoner med andres. Vi er alle snekret sammen på ulikt vis og vi kommer alle med hver vår bagasje. Og det er helt okay. Hvorfor en møter veggen er uvesentlig for andre, selv om vi mennesker av natur har en trang til å rasjonalisere hendelser slik at de gir mening for oss. Det er i orden om du allerede nå prøver å skjønne hva eller hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, og følte det jeg følte, men jeg ber deg om å la det ligge, og heller fokusere på baktanken med denne boka; at ting kan gå bra. At med tid og mye jobbing, kan livet gjøre en helomvending, og den verkende følelsen av å ønske å ikke leve mer til slutt sakte, men sikkert, går bort.

 

Dette betyr ikke at jeg nå kun har bra dager eller at jeg alltid er fornøyd med meg selv. Jeg har fortsatt dager hvor jeg føler at alt er dritt og ønsker at både den ene og andre kroppsdelen var større eller mindre. Dager hvor jeg føler meg forvirret, usikker og tviler på meg selv. Dette, folkens, heter livet. I et lyserosa Instagramsamfunn virker det som om vi har helt glemt at livet kommer i et veldig bredt spekter. Fra boblende jeg-er-så-glad-at-jeg-nesten-eksploderer i den ene enden, til livet-er-så-kjipt-og-jeg-er-udugelig-til-alt i den andre enden. Alle har det sånn. ”You need a little rain to appreciate the sun” som sitatet sier.

 

For fem år siden hadde jeg ikke bare en dårlig dag eller en dårlig periode. Jeg var dypt deprimert og suicidal. Jeg følte meg tom, helt uten energi eller livsgnist. Jeg var fungerende på sett og vis, men var usedvanlig destruktiv både i tankegangen og på oppførsel. Det gjør vondt å tenke tilbake fordi jeg vet jeg såret mange i den tiden der, men aller mest så såret jeg meg selv. Og for det har jeg lyst til å si unnskyld.

 

Første søndag i advent for fem år siden satt jeg på Tiller Distriktspsykiatriske Senter (DPS) og flettet julekorger. Jeg var på korttidsopphold på åpen post fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv lengre, og psykologen jeg gikk til mente det var på tide med en pause. Mamma hadde akkurat hatt fem slag og var på rehabilitering, men det var bare en veldig rar tilfeldighet. Det var ikke derfor jeg var der. Jeg var der fordi jeg var syk.

 

Nå når jeg skriver dette tok det meg lang tid å komme fram til ordet ”syk”. Det var det første ordet som dukket opp i hodet mitt da jeg skulle skrive setningen, men jeg stusset litt over begrepet. ”Syk til sinns” er liksom ikke like okay som en brukket fot. Med en brukket fot får man hilsninger, blomster og koselige lykkeønskninger skrevet på gipsen. Sånn er det ikke når man sliter psykisk. Jeg vet ikke om dette er universelt for alle som sliter, men jeg følte en stor skyldfølelse av å ikke ha det bra mentalt. Som om jeg hadde feilet og bommet på den ene oppgaven jeg var gitt. ”Her vokser man opp i verdens beste land å bo i, også skal en slite psykisk. Patetisk”. Sånn føltes det ut.

 

Jeg følte en voldsom skyldfølelse og et stort tomrom og en trang, mer en desperasjon, til å ikke være her lengre. Med all den skyldfølelsen slike tanker bringer med seg. Jeg så at mine foreldre led av at jeg led, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Å se andre ha det vondt fordi jeg hadde det vondt gjorde bare ting enda verre. Jeg følte meg som en byrde og klarte ikke å forstå at livet noensinne kunne føles annerledes.

 

I følge det Store Medisinske Leksikon kommer ordet ’syk’ av ordet ’sykdom’ og er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens naturlige funksjoner[1]. For min del passet denne definisjonen godt. Det er rart når en ikke lengre kjenner igjen sin egen kropp eller funksjoner, og begynner å streve med ting som tidligere aldri hadde vært noen problem. Som for eksempel å ta bussen, besøke en nær venninne eller bake yndlingskaka si.

 

Denne boken er ment til å inspirere, ikke være en oppskrift på hvordan komme seg ut av depresjon. Sliter du og føler deg fanget eller dypt deprimert er det bare ett råd jeg har; søk hjelp. Vi er heldige i Norge fordi vi har tilgang til et utrolig godt støtteapparat. Det er selvfølgelig rom for forbedringer, men det er det i alle industrier. Jeg har kun hatt positive opplevelser med støtteapparatet i Norge og mener sterkt at det delvis er takket være hjelpen jeg fikk hos Tiller DPS at jeg er i live i dag. Så tusen takk.

 

Det skal sies at før jeg kom til Tiller DPS prøvde jeg nesten alt av behandlinger. Og da mener jeg alt. Fra naturmedisin; blant annet en populær blomsteressens som skal dryppes rett på tunga, til helbredende bindevevsmassasje; hvor teorien var at ulike erfaringer og traumer setter seg i visse muskler i kroppen og ved hjelp av massasje kan man redusere angsten, og sist men ikke minst; tapping, en teknikk hvor en skal tenke på problemet eller de traumatiske hendelsene man har opplevd mens man lett banker (derav navnet ”tapping) på ulike trykkpunkt på kroppen.

 

Jeg blir litt emosjonell når jeg tenker tilbake på alle behandlingene vi har prøvd. Det jeg nå ser er en 12-13 åring desperat etter hjelp, og et par desperate foreldre som er villige til å prøve alt for å få datteren glad igjen. Jo eldre jeg blir, jo dypere forståelse har jeg for foreldre og andre pårørende hos de som er depressive. Det er en desperasjon og en angst som er vanskelig å forstå for noen som ikke har opplevd det selv. Fortsatt den dag i dag blir mamma redd om jeg ikke svarer på meldinger, fordi hun har funnet meg bevisstløs på gulvet på stua, midt på dagen, nesten ihjeldrukket for å slippe unna egne følelser og meg selv. Hun har sett en tolvåring skjære i kroppen sin og en trettenåring knuse speil fordi hun hatet sitt eget speilbilde. Hun har sett ansiktet mitt forvrengt av angst. Hun har sett meg rope og hyperventilere. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke søkte hjelp igjennom kommunen eller fylket tidligere. Jeg husker rett og slett ikke, fordi jeg startet å slite så tidlig. Jeg var bare tolv år.

 

Har jeg kunnet gått tilbake i tid ville jeg gitt den 12-åringen en stor klem. Holdt hardt rundt henne og fortalt henne at alt kommer til å gå bra. For det gikk bra. Tross i alt som skjedde, og depresjonen, hadde jeg alltid et bittelite håp. Et knøttlite håp om at ting kan bli bedre. At verden kan være et godt sted og at jeg en gang kan bli glad og trygg igjen.

 

Det er dette håpet som fikk meg til å ikke hoppe den gangen for 5 år siden. Det var det håpet som fikk meg til å be om hjelp. Og det er det håpet som førte meg framover, selv når ting var på det mørkeste. Jeg håper denne lille e-boken kan gjøre det samme for deg eller noen du kjenner. At den sår en liten spire i deg. En spire om håp, forandring og en urokkelig tro på at du kan få til alt du vil her i livet, om du bare bestemmer deg for det.

 

Jeg ønsker å avslutte introduksjonen til min første e-bok med dette vakre diktet skrevet av Bente Bratlund Mæland:

 

Dans dotter mi.

Ta på dei raude

danseskorne dotter mi

og dans

La ingen få knebla

din song eller

hemma din draum

Dans dotter mi

Dans

 

Grip dagen

og fyll han

med din styrke

 

Vakker er du

Slå vakt om

grensene dine

Vent ikkje på å

bli vald av livet

Velg sjølv.

 

Takk,

Mari Westad

dottidott

 

Sånn starter e-boken min.

En liten, men fin bok jeg har jobbet mye med den siste måneden. Ikke nødvendigvis fordi den er så sabla lang, men fordi det var litt sårt å røske opp i fortiden igjen. Jeg synes e-boken har blitt fin, og det har vært en deilig og rensende prosess å skrive den. Jeg skulle egentlig holde et foredrag om dette temaet på KAN 2016 (Kvinner Ambisjoner Nettverk), noe som hadde betydd mye for meg i symbolsk forstand fordi det er fem år siden jeg var deltaker selv, men det ble ikke sånn denne gangen da jeg ikke hadde mulighet til å reise til Norge nå i oktober.

Derfor ble det en e-bok istedenfor. En e-bok som kommer ut på søndag. Første søndag i advent. Jeg gleder meg til å dele den med deg. Tusen takk til de av dere som har vært med meg på reisen. Jeg føler meg heldig som har hatt dere som støtteapparat og heiagjeng. Jeg er for alltid takknemlig.

Tusen takk.


Oppdatering: E-boken er nå lansert og kan bli kjøpt her.