Siste poster

GODT NYTTÅR!

Jeg er en sucker for nyttår.

Jeg er en av de personene som helt ærlig føler nyttår byr på nye muligheter.

Blanke ark med fargestifter til.

Jeg har mål og nyttårsforsetter klar, og reflekterer over året som har vært. Dette har vært et veldig rart år. Mitt 25 år representerte uten tvil en kvartlivskrise. Et år jeg stilte spørsmålstegn ved alt. Hva jeg ville gjøre, hvor jeg ville bo, hvem jeg ville være og hvem jeg ønsket å være sammen med. Å bli ferdig utdannet og komme seg i arbeidslivet ”downunder” var uten en tvil et slag i trynet. Plutselig var jeg ikke så sikker på om jeg ville bo i Australia lengre. Å bo i Australia var helt greit som student, for da hadde jeg to lengre ferier per år og jeg kunne lett reise hjem til Norge for en periode eller to. Men som arbeidstaker fikk jeg fire stusselige uker ferie per år. Fire uker som skal deles mellom min familie og Tørner sin familie. Det vil si, om ting skulle være rettferdig, at som fast ansatt ville jeg reist til Norge annethvert år. Dette betyr at jeg ville sett familien min fem ganger de neste ti årene. Dette faktumet fikk meg til å bli så deprimert, sjokkert og forvirret at jeg kunne ikke annet enn å grine og rive meg i håret. Hver dag i fem måneder. Jeg ringte til foreldre mine og spurte om råd, men diplomatisk som de er ville de ikke si hva jeg burde gjøre. Selv om jeg tror en del av dem ønsket at jeg skulle komme hjem. Jeg bor tross alt 15,772 kilometer unna familien min. Det er liksom ikke bare å ta en svipptur hjem.

 

I tillegg så jobbet jeg på kontor. Nå i ettertid er det soleklart at jeg, utadvendte, energiske, ekstroverte, blide Mari, aldri skulle jobbet på et kontor. Å sitte på stumpen, ni timer i strekk og trykke på en computer for å få kvinner til å kjøpe sminke, fikk rett og slett ikke hjertet mitt til å synge. Det er nesten litt flaut og skrive dette, fordi jeg føler meg som en stereotypisk millennial, men samtidig klarer jeg ikke å godta at å jobbe er noe vi kun gjør for pengenes skyld. For et langt og kjedelig liv det ville blitt. Jeg skjønner at ikke hver dag er rosenrød, men hallo. Å gjøre noe en synes er interessant eller brenner for er vel ikke for mye å forlange. Eller?

Jeg kommer i hvert fall til å prøve å finne, eller skape, en jobb jeg trives i helt til jeg har prøvd så mye at jeg ikke lengre har igjen ting å prøve. En livslang oppgave med andre ord, og det er helt i orden. Det fine med å ha jobbet på kontor er at nå vet jeg i hvert fall at jeg ikke skal jobbe på kontor. Og det gjør meg en erfaring rikere. Kan stryke den stillingen av lista over ting Mari skal bli når hun blir stor, for å si det sånn.

I år har jeg vært mye utenfor komfortsonen min. Jeg har vært jobbsøkende, flyttet til en ny (stor)by, kranglet, hatt hjemlengsel, strevd med cyster og generelt følt meg veldig forvirret. Mange av de jeg har snakket med har også hatt et sånt år. Hele verden har vært snål og forvirret i 2016, spør du meg. Med Brexit og Donald Trump-seieren som to eksempler. Jeg har faktisk kommet over flere folk som har referert til året som «two thousand and shit-teen». Et turbulent og ubehagelig år i grunn, men det har ikke bare vært dårlig. For min del har det også skjedd mye fantastisk i 2016. Blant annet:

  • Jeg scoret min første jobb etter endt utdanning. Som markeds og PR-koordinator for en SME like utenfor Sydney. En veldig lærerik periode.
  • Jeg sa opp samme jobben. Det kreves mot å følge magefølelsen, spesielt når en takker nei til stabilitet, men jeg gjorde meg selv en stor tjeneste. Jeg er glad for at jeg turte å si opp så tidlig, og være åpen og ærlig, i stedenfor å gjøre en halvveis jobb i flere år fordi jeg var ulykkelig.
  • Jeg møtte Nina og fikk en herlig venninnegjeng igjennom dansingen, noe som gjorde at dette året bydde på mer vennskap og latter enn noe annet år jeg har hatt i Australia hittil.
  • Jeg deltok på Emax Norge, noe som var en HELT FANTASTISK opplevelse. Er du 25 år eller under anbefaler jeg deg å søke om å være deltager neste år. Å være blant kreative, ambisiøse mennesker med stålfokus er smittsomt og gjør veldig godt for din mentale holdning. En slik opplevelse kan være life changing.
  • Jeg feiret begge nasjonaldagene i Sydney, både den Australske nasjonal dagen den 26. januar og vår nasjonaldag den 17. mai. Det var opplevelser jeg sent vil glemme. Å spankulere ned til Operahuset og synge «Ja vi elsker» med pyntede og glade nordmenn ga meg gåsehud.
  • Jeg gikk dypt i meg selv og ga ut min første e-bok, Boken jeg aldri fikk, for å markere at det var fem år siden jeg gikk igjennom den tyngste perioden i mitt liv. En fin bok som gjorde meg godt å skrive. Du kan fortsatt kjøpe e-boken her.

Mine tre viktigste lærdommer i 2016

  • At jeg ikke ønsker å jobbe fulltid på kontor
  • At jeg ønsker å besøke familien min 1-2 ganger i året. Minst!
  • At livet handler om å hive seg ut i det. Ikke vente på morgendagen eller at noen andre skal hjelpe. Dette gjelder alt fra å starte eget foretak til å tørre å kjøre bil i Sydney sin ville trafikk.

Nå går vi inn i et nytt år, og jeg har lovt meg selv at jeg skal gjøre det bedre i 2017. Fordi jeg har vært så forvirret har ikke viljestyrken vært på topp dette året, og jeg har hatt en mer negativ holdning til alt og alle enn hva jeg egentlig bruker å ha. Men 2017 skal bli annerledes. Det skal jeg sørge for.

Jeg pangstarter året med å dra på en Ashram en time utenfor Byron Bay for å ta et yogalærerkurs.

Her skal vi meditere, lære om filosofi og anatomi, synge, jobbe i hagen og bare være til. Og selvfølgelig gjøre yoga. Seks uker i bushen, vekk fra alt og alle. Uten aircondition, uten kaffe, meieriprodukter, egg eller kjøttprodukter kommer de 6 ukene til å by på mentale utfordringer, men jeg skal starte detoxen allerede fra i morgen av, slik at kroppen min ikke freaker helt ut. Jeg skal dele rom med tre andre jenter og vi starter dagen klokken 04.30 for 1 1/2 med meditasjon og yoga. Noen synes vel dette er veldig merkelig, men jeg kan ikke tenke meg noe mer fantastisk enn å ta yogalærersertifikat utti huttiteita. Du kan lese mer om Ashramen her.

Jeg kommer til å dele opplevelsene mine her på bloggen, og jeg håper du følger meg videre.

Nå sitter Tørner og nipper til et glass vin og tripper etter å gå ut til stranda for å se på rakettene. Med dette ønsker jeg deg et fantastisk godt nyttår, kjære venn. Jeg håper du tar deg tid til å reflektere over året som var og setter deg noen deilige mål for 2017! Mål som gjør deg glad og som får deg til å sprette ut av senga om mårningen.

champis

Stor og svett nyttårsklem fra Mari

Vi skal flytte!

Som noen kanskje har fått med seg så skal vi flytte fra Sydney ”suburbia” til Newcastle.

Jeg har fått en del meldinger fra venner og familie som gleder seg til å komme på besøk nå når vi flytter nærmere Norge, men sannheten er at vi kun er 3 timer nærmere. Med bil. Fra Sydney. Det er ikke Newcastle i England vi skal flytte til, men Newcastle her i Australia. Hadde vi flyttet til Europa ville jeg heller bodd i Norge enn i England, for å si det sånn.

newcastle-nsw1

Dette er Newcastle. Photo cred: http://www.newcastle.nsw.gov.au/

Tørner har fått seg en ny jobb som senior prosjektleder for et firma som har spesialisert seg på uteområder og campingplasser, noe som passer oss utmerket siden vi er så glad i å dra på campingtur. Den nye jobben har hovedkontor i Newcastle, så da bestemte vi oss for å flytte dit. Vi kommer til å flytte i romjula, så nå driver vi å leter etter en ny plass å bo og et hus som tikker alle boksene våre. Sånn som:

  • Parkeringsplass til to biler (Steve får seg firmabil på den nye jobben)
  • Aircondition (med 38 grader i skyggen og 80% luftfuktighet er det et must)
  • To soverom (sånn at Krøllisen og svigermor kan komme på besøk)
  • Uteareal (eventuelt en balkong, så lenge vi kan være ute og jeg kan ha noen potteplanter)
  • Helst et badekar (elsker badekar!)
  • Være en trygg bydel
  • Kort vei til stranda (Tørner sitt ønske, noe jeg ikke har noe i mot!)

 

Vi trodde husleien kom til å bli mindre nå når vi flytter lengre ut på ”landet”, men på grunn av alle boksene våre over kommer vi nok mest sannsynligvis til å betale nesten det samme. Det er ikke så alt for mange hus til leie akkurat nå før jul, så vi får se hva som dukker opp. Man tager det man haver, også ordner det seg alt til slutt, sånn som mamma bruker å si.

Jeg har aldri vært i Newcastle før nå i helgen, så jeg var litt spent på å se hvordan det var. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvor koselig og europeisk den byen var. Mange små, koselige kafeteriaer, historiske bygninger og søte folk syklende på sykler. Byen minnet meg litt om en australsk versjon av Trondheim, faktisk. Og det er jo bra for en utflytta trønder! Byen har også en utrolig fin strandpromenade og et universitet, noe som gjør et byen kryr av sporty, velutdannede og glade mennesker. Da jeg spaserte meg en tur mens Tørner var ute å surfet ble jeg møtt med mange ”G’day’s”, noe som er helt uhørt i Sydney. I Sydney og bydelene rundt hilser man ikke på hverandre, fordi man vet aldri hvem som har en pistol, sprøyte eller kniv, men på bygda er det en helt annen holdning og det var trivelig å bli hilst på igjen.

 

Vi hadde en visning på fredags ettermiddag og tre visninger på lørdag, så vi bestemte oss for å overnatte i Newcastle fra fredag til lørdag istedenfor å reise opp og ned. Det tar tross alt tre timer en vei, og trafikken i Sydney er horribel. Så vi dro på K-Mart (australsk versjon av Europris) og kjøpte oss et telt og en liten lampe med solcellepanel og dro på campingtur. Det var så fryktelig koselig å sove i telt at jeg er sikker på at jeg gliste fra øre til øre igjennom hele natten. Vi var heldige og fikk tildelt plass helt ved sjøen, så vi kunne sovne til lyden av bølgene. Å sove i telt med noen man er glad i, til lyden av bølger må være noe av det vakreste som fins. Det er uten tvil de små tingene som teller her i livet. Personlig ville jeg byttet bort byliv og festing med telttur og friluftsliv hvilken dag som helst. Smaken er som baken, og det er fint.

Pakket og klar for camping på Stockton Beach: piknikkurv, surfebrett, "eskie" og badetøy.

Pakket og klar for camping på Stockton Beach: piknikkurv, surfebrett, «eskie» og badetøy.

Stockton camping NSW

Nå når det ikke er mange ukene til vi flytter fra denne plassen har jeg bestemt meg virkelig for å nyte hva denne plassen har å by på, så i går dro jeg derfor på biltur for meg selv, for første gang siden jeg flyttet hit. Jeg kjørte ned til Wattamolla i Royal National Park, for jeg tenkte å plukke søppel, men der var allerede noen kommet meg i forkjøpet. Den lokale kommunen har en stor opprydningsdag en gang i måneden, og denne dagen var tydeligvis i går, så jeg bestemte meg for å kjøre videre. Litt nord for Wattamolla selger de verdens beste scones så jeg bestemte meg for å dra dit for å bolte meg i scones med syltetøy og krem en siste gang. Da jeg landet i Sydney for snart ett år siden var denne lille kafeteriaen den første plassen Tørner tok meg med til, The Palms Cafe i Stanwell Park, og den har vært en favoritt siden. Jeg har også blitt kjent med et fantastisk menneske der nede, ei herlig dame fra Scotland som er både hippie og forfatter. I mitt stille sinn hadde jeg håpet på å treffe på henne mens jeg var der nede, så jeg ble veldig glad da jeg så henne sittende bak pc-en sin på kafeen. Jeg fikk endelig kjøpt en av hennes bøker, og spurte fint om hun kunne tenke seg å signere den for meg. Det er veldig stas å kjøpe en bok direkte fra forfatteren, fordi en får være vitne til hvor mye glede det gir. Hun lyste som en sol og skrev en koselig hilsen i boken min. Er ikke livet flott? Jeg blir så glad når jeg tenker på alle de fantastiske menneskene jeg har møtt de siste fire årene.

Ingen kommer noensinne til å kunne ta plassen til barndomsvennene mine hjemme i Norge, og i starten av Australiaoppholdet mitt brukte jeg å savne dem fryktelig, men nå har jeg akseptert at jeg bor her og de bor i Norge. De nye vennene mine kommer aldri til å bli barndomsvenner, men det er helt i orden. Og selv om de nye vennskapene kanskje ikke er like dype som de vennskapene jeg har hjemme, er de likevel vakre å ha. Siden vi har flyttet så mye er vennskapene jeg har fått i Australia og Bali som stjerneskudd; de kommer og går veldig fort, men samtidig er de veldig fine når de først er her. Også er de menneskene jeg har møtt her og i Bali så annerledes, men på en bra og interessant måte. Og det er vel gjerne sånn med oss som reiser mye; vi har en rastløshet og nysgjerrighet i sjelen som gjør at vi har opplevd og sett mye, noe som gjør oss til rare og interessante mennesker. De siste fire årene har vi møtt forfattere, surfere, gründere, modeller, freelance kokker og yogalærere, og det de alle har til felles er at de ikke ønsker å ha en ”normal åtte til fire jobb”. De vil jobbe, men på sine premisser og det har vært veldig lærerikt og inspirerende å være vitne til.

Igjen så bekrefter dette at vi kan utrette så mye her i livet om vi bare tør å prøve.

Vi trenger ikke nødvendigvis å følge strømmen, selv om det selvfølgelig ikke er noe galt i å ha en trygg jobb og investere i hus om det er det man har lyst til. Men for de av oss som kanskje søker noe annet er det godt å være vitne til at andre har fått det til.

Dance_works_studio_Shire_NSW

Etter ett år på en plass har man rukket å blitt etablert med venner og vaner. På søndag hadde vi juleforestilling på dansinga, og jeg hadde det så utrolig artig med denne herlige gjengen. En gjeng jeg har møtt hver tirsdag i nesten et år nå.

img_8975

Backstage på danseforestillingen vi hadde.

Nå skal jeg kjøre meg en tur til havbassenget i Cronulla for å svømme litt. Jeg har gjort noe rart med den ene skuldra mi, slik at den er blitt betent så jeg kan ikke gjøre den treninger jeg er vant til. Så da blir det rolig svømming istedenfor. Noe som er helt OK+ når det er 37 grader ute. Snakk om førjulskos!

Wow, dette var overveldende!

Wow. Responsen på forrige innlegg har vært helt overveldende. TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE GODE ORD OG MELDINGER! Det har vært to utrolig flotte og forbausende dager. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs da jeg postet innledningen til e-boken min, fordi jeg vet den er veldig ærlig. Jeg klarte knapt å sove den natta, fordi magen min kjentes så rar ut. Men da jeg våknet til alle kommentarene og meldingene deres ble jeg så glad og lettet. Med en slik respons føles det ut som om jeg er på rett spor, og det er så godt.

I går kveld da jeg lå i badekaret og tenkte over alt som har skjedd, både de siste dagene men også for lenge siden, begynte jeg plutselig å gråte. Og da mener jeg ordentlig grining med hulking og det hele. Gråten kom så brått og ut av det blå at jeg ble helt overrumplet. Det var ikke det at jeg følte meg trist. Faktisk var det helt motsatt. Jeg følte meg så takknemlig og så lettet at jeg var helt ør. En stemme i hodet mitt sa at jeg skulle gjort dette for lenge siden, men jeg stoler på prosessen og at dette kanskje er siste brikke som skulle på plass før jeg virkelig kommer meg videre. I går kveld var det som om jeg ga slipp på tusen ankre, og det var veldig godt.

Tiden leger kanskje ikke alltid alle sår, men med tid kan man lære seg å leve med dem. Klarer jeg det, så klarer du det. Gleder meg til å dele resten av e-boken med deg på søndag. Ha en fin helg så lenge.

boken_jeg_aldri_fikk

Boken jeg aldri fikk.

dottidott Introduksjon

Å skrive denne e-boka er som å pakke ut av kofferten etter en lang reise. Jeg vet det burde gjøres, men jeg får meg liksom ikke helt til å starte. Kanskje fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal starte. Jeg kommer på en haug av andre viktige ting som jeg må gjøre, og plutselig finner jeg meg selv bak pc-en for å lete etter oppskrifter på sukkerfrie banankaker eller med ansiktet trykt mot baderomsspeilet for å klemmer kviser. Jeg finner på alt annet enn å pakke ut av kofferten tross i at jeg vet livet kommer til å føles så mye enklere og renere med en ryddig koffert. Det er bare så vanskelig å starte.

 

Det skal sies at jeg har lyst til å skrive denne boken. Jeg er nødt til å skrive denne boken. Mest for min egen del, men også for å sette lys på et tema som gjør ondt for mange og som kanskje til og med kan hjelpe noen på veien. Det er nemlig akkurat fem år siden jeg bestemte meg for å ta selvmord.

 

Nå sier det seg kanskje selv at det ikke gikk etter planen, siden jeg sitter her og skriver denne boken, fem år etter at jeg trodde jeg ikke orket mer. I skrivende stund er jeg lys levende, sitter på verandaen min litt utenfor Sydney i Australia og nipper på en ingefærte med gurkemeie. Jeg ønsker ikke å utbrodere hva eller hvorfor jeg fikk depresjon. Det er ikke en historie jeg ønsker å dele med alle. En er ikke forpliktet til å dele hvorfor man har det sånn som man har det, eller føler det man føler.

 

Livet er ikke en konkurranse hvor vi skal måle hvem som tåler minst og mest, for det er så utrolig subjektivt.

 

En skal aldri sammenlikne egne opplevelser og reaksjoner med andres. Vi er alle snekret sammen på ulikt vis og vi kommer alle med hver vår bagasje. Og det er helt okay. Hvorfor en møter veggen er uvesentlig for andre, selv om vi mennesker av natur har en trang til å rasjonalisere hendelser slik at de gir mening for oss. Det er i orden om du allerede nå prøver å skjønne hva eller hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, og følte det jeg følte, men jeg ber deg om å la det ligge, og heller fokusere på baktanken med denne boka; at ting kan gå bra. At med tid og mye jobbing, kan livet gjøre en helomvending, og den verkende følelsen av å ønske å ikke leve mer til slutt sakte, men sikkert, går bort.

 

Dette betyr ikke at jeg nå kun har bra dager eller at jeg alltid er fornøyd med meg selv. Jeg har fortsatt dager hvor jeg føler at alt er dritt og ønsker at både den ene og andre kroppsdelen var større eller mindre. Dager hvor jeg føler meg forvirret, usikker og tviler på meg selv. Dette, folkens, heter livet. I et lyserosa Instagramsamfunn virker det som om vi har helt glemt at livet kommer i et veldig bredt spekter. Fra boblende jeg-er-så-glad-at-jeg-nesten-eksploderer i den ene enden, til livet-er-så-kjipt-og-jeg-er-udugelig-til-alt i den andre enden. Alle har det sånn. ”You need a little rain to appreciate the sun” som sitatet sier.

 

For fem år siden hadde jeg ikke bare en dårlig dag eller en dårlig periode. Jeg var dypt deprimert og suicidal. Jeg følte meg tom, helt uten energi eller livsgnist. Jeg var fungerende på sett og vis, men var usedvanlig destruktiv både i tankegangen og på oppførsel. Det gjør vondt å tenke tilbake fordi jeg vet jeg såret mange i den tiden der, men aller mest så såret jeg meg selv. Og for det har jeg lyst til å si unnskyld.

 

Første søndag i advent for fem år siden satt jeg på Tiller Distriktspsykiatriske Senter (DPS) og flettet julekorger. Jeg var på korttidsopphold på åpen post fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv lengre, og psykologen jeg gikk til mente det var på tide med en pause. Mamma hadde akkurat hatt fem slag og var på rehabilitering, men det var bare en veldig rar tilfeldighet. Det var ikke derfor jeg var der. Jeg var der fordi jeg var syk.

 

Nå når jeg skriver dette tok det meg lang tid å komme fram til ordet ”syk”. Det var det første ordet som dukket opp i hodet mitt da jeg skulle skrive setningen, men jeg stusset litt over begrepet. ”Syk til sinns” er liksom ikke like okay som en brukket fot. Med en brukket fot får man hilsninger, blomster og koselige lykkeønskninger skrevet på gipsen. Sånn er det ikke når man sliter psykisk. Jeg vet ikke om dette er universelt for alle som sliter, men jeg følte en stor skyldfølelse av å ikke ha det bra mentalt. Som om jeg hadde feilet og bommet på den ene oppgaven jeg var gitt. ”Her vokser man opp i verdens beste land å bo i, også skal en slite psykisk. Patetisk”. Sånn føltes det ut.

 

Jeg følte en voldsom skyldfølelse og et stort tomrom og en trang, mer en desperasjon, til å ikke være her lengre. Med all den skyldfølelsen slike tanker bringer med seg. Jeg så at mine foreldre led av at jeg led, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Å se andre ha det vondt fordi jeg hadde det vondt gjorde bare ting enda verre. Jeg følte meg som en byrde og klarte ikke å forstå at livet noensinne kunne føles annerledes.

 

I følge det Store Medisinske Leksikon kommer ordet ’syk’ av ordet ’sykdom’ og er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens naturlige funksjoner[1]. For min del passet denne definisjonen godt. Det er rart når en ikke lengre kjenner igjen sin egen kropp eller funksjoner, og begynner å streve med ting som tidligere aldri hadde vært noen problem. Som for eksempel å ta bussen, besøke en nær venninne eller bake yndlingskaka si.

 

Denne boken er ment til å inspirere, ikke være en oppskrift på hvordan komme seg ut av depresjon. Sliter du og føler deg fanget eller dypt deprimert er det bare ett råd jeg har; søk hjelp. Vi er heldige i Norge fordi vi har tilgang til et utrolig godt støtteapparat. Det er selvfølgelig rom for forbedringer, men det er det i alle industrier. Jeg har kun hatt positive opplevelser med støtteapparatet i Norge og mener sterkt at det delvis er takket være hjelpen jeg fikk hos Tiller DPS at jeg er i live i dag. Så tusen takk.

 

Det skal sies at før jeg kom til Tiller DPS prøvde jeg nesten alt av behandlinger. Og da mener jeg alt. Fra naturmedisin; blant annet en populær blomsteressens som skal dryppes rett på tunga, til helbredende bindevevsmassasje; hvor teorien var at ulike erfaringer og traumer setter seg i visse muskler i kroppen og ved hjelp av massasje kan man redusere angsten, og sist men ikke minst; tapping, en teknikk hvor en skal tenke på problemet eller de traumatiske hendelsene man har opplevd mens man lett banker (derav navnet ”tapping) på ulike trykkpunkt på kroppen.

 

Jeg blir litt emosjonell når jeg tenker tilbake på alle behandlingene vi har prøvd. Det jeg nå ser er en 12-13 åring desperat etter hjelp, og et par desperate foreldre som er villige til å prøve alt for å få datteren glad igjen. Jo eldre jeg blir, jo dypere forståelse har jeg for foreldre og andre pårørende hos de som er depressive. Det er en desperasjon og en angst som er vanskelig å forstå for noen som ikke har opplevd det selv. Fortsatt den dag i dag blir mamma redd om jeg ikke svarer på meldinger, fordi hun har funnet meg bevisstløs på gulvet på stua, midt på dagen, nesten ihjeldrukket for å slippe unna egne følelser og meg selv. Hun har sett en tolvåring skjære i kroppen sin og en trettenåring knuse speil fordi hun hatet sitt eget speilbilde. Hun har sett ansiktet mitt forvrengt av angst. Hun har sett meg rope og hyperventilere. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke søkte hjelp igjennom kommunen eller fylket tidligere. Jeg husker rett og slett ikke, fordi jeg startet å slite så tidlig. Jeg var bare tolv år.

 

Har jeg kunnet gått tilbake i tid ville jeg gitt den 12-åringen en stor klem. Holdt hardt rundt henne og fortalt henne at alt kommer til å gå bra. For det gikk bra. Tross i alt som skjedde, og depresjonen, hadde jeg alltid et bittelite håp. Et knøttlite håp om at ting kan bli bedre. At verden kan være et godt sted og at jeg en gang kan bli glad og trygg igjen.

 

Det er dette håpet som fikk meg til å ikke hoppe den gangen for 5 år siden. Det var det håpet som fikk meg til å be om hjelp. Og det er det håpet som førte meg framover, selv når ting var på det mørkeste. Jeg håper denne lille e-boken kan gjøre det samme for deg eller noen du kjenner. At den sår en liten spire i deg. En spire om håp, forandring og en urokkelig tro på at du kan få til alt du vil her i livet, om du bare bestemmer deg for det.

 

Jeg ønsker å avslutte introduksjonen til min første e-bok med dette vakre diktet skrevet av Bente Bratlund Mæland:

 

Dans dotter mi.

Ta på dei raude

danseskorne dotter mi

og dans

La ingen få knebla

din song eller

hemma din draum

Dans dotter mi

Dans

 

Grip dagen

og fyll han

med din styrke

 

Vakker er du

Slå vakt om

grensene dine

Vent ikkje på å

bli vald av livet

Velg sjølv.

 

Takk,

Mari Westad

dottidott

 

Sånn starter e-boken min.

En liten, men fin bok jeg har jobbet mye med den siste måneden. Ikke nødvendigvis fordi den er så sabla lang, men fordi det var litt sårt å røske opp i fortiden igjen. Jeg synes e-boken har blitt fin, og det har vært en deilig og rensende prosess å skrive den. Jeg skulle egentlig holde et foredrag om dette temaet på KAN 2016 (Kvinner Ambisjoner Nettverk), noe som hadde betydd mye for meg i symbolsk forstand fordi det er fem år siden jeg var deltaker selv, men det ble ikke sånn denne gangen da jeg ikke hadde mulighet til å reise til Norge nå i oktober.

Derfor ble det en e-bok istedenfor. En e-bok som kommer ut på søndag. Første søndag i advent. Jeg gleder meg til å dele den med deg. Tusen takk til de av dere som har vært med meg på reisen. Jeg føler meg heldig som har hatt dere som støtteapparat og heiagjeng. Jeg er for alltid takknemlig.

Tusen takk.


Oppdatering: E-boken er nå lansert og kan bli kjøpt her.

Torsdag

Australske menn er så utrolig rett frem.

Jeg blir helt satt ut og aldri ordentlig vant til det, må jeg innrømme. Akkurat nå kom en mann, så ut som han var av gresk opprinnelse, og gikk bort til vanndispenseren på kafeterian jeg sitter på, fylte opp et glass vann og spurte meg om jeg ville ha vann mens han ga meg glasset. Det er en veldig varm dag i Sydney i dag, og siden jeg trodde han jobbet her (hvorfor ville han ellers fylt opp et glass med vann?), takket jeg ja. Han spurte om han kunne sette seg ned med meg i fem minutter og la til at han ikke jobbet der. Der har du Australske menn. De er bare så utrolig rett frem, og jeg blir like overrumplet hver gang. De er veldig høflige, da, det skal de ha. Med en gang jeg forteller at jeg er i et forhold unnskylder de for bryderiet og ønsker meg en fin dag.

«Er du gift?» er spørsmålet de stiller. Aldri «Er du i et forhold?».

Det er også en av de tingene jeg synes er en stor forskjell på Norge VS Australia. Jeg synes de virker veldig opptatte av å gifte seg. Av å «Seal the deal», liksom.

Mulig det ikke er sånn, og at det er bare et inntrykk jeg har. Uansett så er det fryktelig koselig å få et kompliment, spesielt på en dag man går helt uten sminke og med bustete krøllehår. Aknearrene mine er godt synlige, men jeg smiler med sjelen fordi jeg har det så fint og er så glad over ting som skjer i livet mitt akkurat nå. Jeg har fått meg venner her nede (hurra!) og jeg er så gira på 2017. Det blir et så utrolig spennende og fint år!

Jeg tror det er noe med det å smile med sjelen som gjør at en utstråler en varm og god energi som mange finner tiltrekkende. Det er noe trygt, vakkert og godt med å være fornøyd med den personen man er.

I går, mens jeg prokrastinerte istedenfor å skrive bok, gikk jeg på badet og spaklet ansiktet ala YouTube. Det ble fint, men ikke like fin som jeg følte meg i mårest.

Med nyvasket ansikt, friske øyne og ren hud.

Jeg sa det til Steve også; at i går hadde jeg sminke på, men jeg følte meg ikke halvparten så fin som det jeg gjorde i dag.

«Herlighet, hvorfor sitter Mari å skriver om hvor fin hun føler seg?» lurer sikkert du på nå. Jeg skjønner at det kan være litt rart, men du skjønner det at jeg har brukt mange år på å ikke føle meg fin. Jeg har brukt tid og penger på løshår, sminke, klær og alt annet redskaper for bli finere. Tross i dette følte jeg meg ikke fin. Men nå gjør jeg det, og det er godt. Jeg har godtatt meg selv. Herlighet!! HURRA! Det tok bare 25 år 🙂

smile-crocodile

Jeg har forresten et lite prosjekt på gang, inspirert av den nye dokumentaren av Leonardo DiCaprio samt mange flotte blogger (for eksempel denne og denne) om bærekraft og miljøvennlig livsstil som jeg leser for tiden.

Jeg liker å tenke at at jeg og Tørner er ganske flinke til å minimere bruken av plastikk, men jeg må innrømme at dette kanskje bare er en ønsketanke. Så nå skal jeg putte all plastikk som vi bruker i løpet av en uke i en egen søppelpose, slik at jeg kan se hvor mye, og hva, vi bruker i løpet av en uke.

Jeg har aldri vært en person som har tenkt over hvor søpla vår ender opp. Jeg har kastet søppel og kildesortert (det er vi faktisk veldig flinke på i Norge i forhold til veldig mange andre land!), men det har liksom stoppet der. Out of sight, out of mind, som de sier her i Australia. Siden søpla blir hentet hver uke er det ikke noe mer å tenke på. Jeg har sortert papir fra vanlig søppel, søppelbilen henter det og alt er topp, har jeg tenkt. Og jeg tror nok mange er i samme båt som meg der. Vi har gitt oss en klapp på skuldra fordi vi har kildestortert. Ikkeno mer å tenke på det! Og det passer de rike mennene i sort dress veldig bra.

Med fare for å høres ut som en konspirasjons-hippie; de fleste forretningsledere og regjeringer foretrekker at vi ikke stiller spørsmålstegn. Spørsmål er upraktisk. Dessuten kan det være dyrt.

Neida, de forer oss heller med Farmen, Hay Day, Se & Hør og Instagram slik at vi glemmer å stille spørsmål. Vi scroller til hjernen vår blir helt grøt og vi har glemt hva som er viktig.

Jeg vet denne videoen er ubehagelig å se på, men jeg oppfordrer deg til å se hele filmen. Den er kun åtte minutter lang:

Så du ferdig filmen?

Vær så snill å gjør det, da. Du skjønner, det er sånne som deg som kan gjøre en forskjell. Du, meg, han, hun og oss. Vi kan alle gjøre en forskjell ved at vi velger annerledes. Dropper plastikk så godt det lar seg gjøre. HELDIGVIS finnes det utrolig mange flotte sjeler og initiativer der ute. Tørner intervjuet et veldig inspirerende par på poddisen sin, Australian Collective, for noen uker siden. Et relativt ungt par sa opp jobbene sine, søkte om støtte og kjørte langs kysten her i Australia og plukket opp søppel og dele kunnskap om hvordan vi kan ta vare på havet og kysten vår. De har også lagd en kortfilm, som du kan se hertavaha nordic ocean watch

Nordic Ocean Watch gjør liknende arbeid i Norge. De er en gjeng med frivillige som arbeider med å dele kunnskap og løsninger på hvordan man kan skape en mer miljøvennlig levestil.

 

Som de selv sier på nettsiden sin:

«Vi tror på at handling skaper holdning. Vi tror på at man tar vare på det man er glad i. Og vi tror på kraften som finnes i hverdagshelter. Vi gir en stemme til havet, viser frem norges flinkeste havambassadører, og tilbyr konkrete løsninger for hvordan vi som bruker havet også kan gi noe tilbake. Sammen skaper vi en ny kultur hvor ingen bruker havet uten å gi noe tilbake – TAVAHA!»

 

Sustainable living for dummies

Jeg er absolutt ingen ekspert på dette området, men jeg har veldig lyst til å lære. Jeg tror også på hverdagshelter og at vi sammen kan utgjøre en forskjell. Derfor starter jeg med å gjøre litt egen-forsking; jeg skal se hvor mye plastikk jeg faktisk bruker i løpet av én uke og har så lyst til at du skal gjøre det samme!

Blir du med?

 

seal-plastic-in-the-ocean

 

 

Meningen med å jobbe.

Jeg er helt sikker på at vi er født til å skape.

Å skape kan være så mangt, for det er så utrolig subjektivt. Men jeg tror med hånda på hjertet at det er derfor vi er her. Enten om det er igjennom kunst, sport, musikk, håndverk eller teknologisk innovasjon.

Hjernen vår er lagd for å løse oppgaver, tenke kreativt for å løse problemer. Kroppen vår er lagd for å være i bevegelse.

Vi brukte å være jegere og sankere. Brukte kroppen fra morgen til kveld. Brukte våre små grå for å komme opp med løsninger på problemer. Vi skjønte at vi var sterkere sammen, og holdt oss i flokk. Skapte et samfunn hvor vi passet på hverandre.

create-cup

Når jeg tenker på hvor vi kom ifra er det ikke rart at så mange av oss føler oss deprimerte, tomme og uten energi. Enn om vi hadde et samfunn hvor alle fikk brukt styrkene sine og gjøre det de elsket mest her i verden? Hadde ikke verden sett veldig annerledes ut da? Hadde vi ikke vært mer produktive? Hadde ikke andelen sykmeldte gått ned? Statistikk viser at 80% er misfornøyde i jobben sin. HOLD YOUR HORSES – 80%!!! Det er utrolig mange. Og hva gjør vi når vi er misfornøyde med tingenes tilstand? Vi gjør i alle fall ikke vårt beste.

Heldigvis er det mange som har en jobb de elsker, og jeg er ufattelig glad på deres vegne. Jeg unner alle å ha en jobb som sprer glede, kreativitet og gir en følelse av å høre til. Som gir mening med livet, hvor en føler en utretter noe bra.

Jeg leste en artikkel her forleden dag, hvor forfatteren sammenliknet forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker med forholdet mellom foreldre og barn.

Om foreldrene sier: ”Hei, barnet mitt. Jeg har ikke tid til deg. Ta denne 100-lappen og lek på rommet ditt” ville barnet vært i ekstase i starten, råfornøyd med å få penger og i tillegg få lov til å gjøre hva de vil på rommet, men etter hvert kommer de til å gå lei og søke anerkjennelse, lete etter mening og menneskelig kontakt. Det samme skjer på arbeidsplassen. Å bare ha en lønn, uten å ha arbeidsoppgaver som gir mening eller menneskelig kontakt gjør oss ulykkelige i lengden.

Vi trenger alle mening med det vi gjør. Føle at tiden vi legger ned i arbeidet er av verdi.

Jeg sammenliknet tiden min som kontorrotte med Heidi i Frankfurt. Det verket i sjelen min av å gjøre noe som jeg følte var totalt meningsløst. Spesielt når jeg føler at jeg har så utrolig mye å gi, både av kunnskap, energi og tid.

På rett plass kan jeg utføre mirakler, og det vet jeg.

Blir jeg derimot satt til repetitive oppgaver bak en pult hvor vi en gang ikke snakker til hverandre og er konstant under tidspress, ikke for å utøve mirakler eller redde verden, men for å få mennesker til å kjøpe skjønnhetsprodukter, blir jeg helt emo. Jeg er glad for at jeg tok mot til meg og bestemte meg for å gå ifra en stabil jobb og sikker inntekt etter kun 5 måneder og ikke etter 5 år. Plutselig hadde jeg medfølelse med alle de som brukte partydop i helgene. (For de av dere som ikke har bodd i Australia, er bruken av narkotika langt mer akseptert og ’normalt’ her enn hjemme i Norge). Mennesker tyr til annet stimuli når de føler at hverdagen ikke gir mening og når de beveger seg vekk fra egne verdier.

I løpet av de fem månedene jeg jobbet på kontoret fikk jeg problemer med korsryggen, aknen min kom tilbake, jeg hadde vanskelig med å sove, følte jeg ikke fikk til å puste ordentlig og jeg hadde konstant lemus rundt venstre øye. Jeg hadde det ikke bra, med andre ord. Jeg følte meg fanget og var redd for å ikke ha en inntekt, så jeg fortalte meg selv at det er sånn det er å bli voksen. At jeg måtte holde ut.

Fuck det, sier jeg bare. Det å ”bli voksen” er ikke synonymt med å ha et tragisk liv.

Å bli voksen betyr ikke at livet skal bestå av en dritkjedelig jobb, vasking av truser og single sokker og at ukens høydepunkt er tilbudsshopping på REMA1000. En skal ikke «holde ut» i en jobb som spiser opp sjelen sin og dreper all kreativitet og livsgnist. En skal jobbe i over 50 år, et halvt århundre, så selvfølgelig må man selv sørge for at en har en jobb en liker. Jeg har holdt uendelige foredrag om det å tørre å trø utenfor komfortsonen sin, og ved å fortsette i jobben var jeg en hykler. Jeg måtte si opp. Jeg hadde en utrolig vakker samtale med eieren av bedriften. En samtale som jeg aldri kommer til å glemme, som fikk meg til å både grine og le på samme tid. Han er en utrolig vakker sjel og en meget vis mann, og jeg er veldig takknemlig for å få hans velsignelse i min avgjørelse. I stedenfor å ha en jobb jeg misliker har jeg nå fått en livslang mentor, og erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Jeg ønsker bedriften alt godt, og det ønsker de meg også. Og det er deilig. Det viser bare igjen at ærlighet varer lengst, og at en skal tørre å stå opp for seg selv og ta ansvar for eget liv. Når en følger magefølelsen sin skjer gode ting her i livet!

Jeg håper du lever et liv du er stolt over, og om det ikke er tilfelle håper jeg du har styrken til å prøve igjen. –Scott Fitzgerald

Så nå står jeg her på bar bakke, men med en fet bachelorgrad i baklomma, en koffert full av erfaringer og en sjel som tørster etter å gjøre ting med mening i.

mariergodpa

I min første videoblogg snakker jeg om det å ta utgangspunkt i det man liker og det man er god på når man bestemmer seg for yrke. Konseptet høres enkelt ut, men det er så enkelt at det er lett å glemme.

Å jobbe med å gjøre ting jeg liker, å hjelpe andre til å ha det bra.

Så nå skal jeg justere seilene igjen, og sørge for at jobben min baserer seg rundt ting jeg liker og som jeg er god på.

 

Fortsettelse følger på denne bloggposten, for å si det sånn. Ha en fantastisk fredag da dere!

De små tingene

De små tingene.

I dag måtte jeg reise inn til byen for å ta røntgen av lunger, sjekke kroppen for svulster og ta HIV-test. Før en får lov til å oppholde seg i Australia på en permanent basis må man gå igjennom X antall helsesjekker, avhengig av hvilket land man er ifra. Siden jeg allerede var i byen bestemte jeg meg for å virkelig nyte dagen. Spankulere i gatene uten mål og mening, men heller se hva jeg fant på veien.

Vi er så utrolig opptatt av tid og destinasjoner at mange av oss glemmer å nyte reisa.

Når var du turist i egen by sist? Det er koselig og inspirerende å spankulere på brustein, se på folket, høre gatemusikantene og stikke innom gallerier en kanskje ellers aldri ville besøkt.sydney-blogg

Jeg besøkte et lite galleri jeg fant i et smug på vei til en av yndlingskafeene mine. Galleriet var i et gammelt bygg med skeive vegger og gnirkende gulv. Gulvet knirket så høyt og skjærende at jeg i et øyeblikk var redd for at jeg skulle falle igjennom gulvet og rett ned i første etasje og oppå kasseapparatet hvor en mann med en imponerende bart sto og ønsket besøkende velkommen. De hadde mange fantastiske malerier på galleriet, i tillegg til små gjenstander i glass og porselen. Jeg begynte å tenkte på bestemora mi. Den snilleste, vakreste sjelen jeg vet om. En bestemor som elsket blomster, med det varmeste og koseligste huset jeg visste om. Som ga meg brødskive med honning til lunsj og som hadde en bækre i hagen. En bestemor som hadde det mykeste gulvet i hele verden, hvor jeg brukte å rulle rundt og bla i de spennende eventyrbøkene hun hadde på lur under reolen i stua.

Bestemora mi brukte å reise til Syden hver vinter og tok alltid med seg noen skatter som hun ga meg da hun kom hjem igjen. Skinnende, spennende skatter som hun viste meg med sine varme, myke hender. Hun hadde med seg spennende mynter jeg aldri hadde sett før, steiner vakre som smaragder, skjell og små figurer i porselen. Jeg ble med ett litt trist, for jeg visste bestemor ville likt den plassen her så urolig godt og jeg skulle ønske jeg kunne ta henne med for å vise henne alle de fine tingene jeg nå sto og så på selv.

Jeg har ikke tenkt over dette før, men kanskje var hun en av personene som inspirerte meg til å reise og oppleve verden?

Hun er fin hun bestemora mi, og hun er uten tvil en person jeg liker å bli sammenliknet med. Så snill og god, rolig og kreativ.

bestemor

sydney-blogg-kafe

Så nå sitter jeg her langs brustein på en liten, men koselig kafé på The Rocks i Sydney. Summen av stemmene til de mange besøkende er som avslappende bakgrunnsmusikk. Duene løper under bordet og mellom føttene mine for å spise smulene som falt ned på gulvet da jeg spiste sandwichen min. Club Sandwich med kylling og hjemmelaget sennepsmajones.

Jeg lukker øynene og hører på alle lydene rundt meg. Kjenner vinden stryke meg på kinnet og jeg kan ikke annet enn å føle meg takknemlig.

Så uendelig takknemlig for å være i live og for de små tingene i livet.

Ha en fin onsdag.

 

 

 

Edit: Dette innlegget ble skrevet før Mr. Trump ble USA’s nye president. Tror jeg skal legge meg ned i badekaret litt jeg, nå. Ta et dypt pust og håpe på det beste.

waitforit

Oppskrift på rekesalat med avokado og spinat

Heisann, og god fredag alle sammen!

I dag har vært en usedvanlig fin dag.

Sommeren er virkelig på anmarsj her utenfor Sydney, med 29 grader i skyggen og pansersol. Jeg har jobbet mye med e-boka mi denne uken og lovte meg selv om jeg nådde målene mine for uka skulle jeg ”ta fri” på fredag og dra til stranden for en svømmetur etter yogatimen. Det er en internasjonal strand festival pågående for øyeblikket, så Cronulla var stappfull av surfere og hippier i dag noe som ga en fantastisk avslappende vibe rundt hele området. Det var solbrune, smekre folk over alt. Med solbleika surfehår, sittende i en gammel Volkswagen spillende på en ukulele. Noen drakk en øl mens andre gjorde yoga. Det var folk og levende musikk over alt. Det er sånn jeg ser for meg Byron Bay er. Ikke at jeg vet det for sikkert, for jeg har enda ikke vært der. Det blir forhåpentligvis ikke så alt for lenge til jeg tar turen. Jeg var ikke på stranda for å surfe eller speide etter surfere. Jeg var på stranda for å bade, jeg.

Huden min er en sann refleksjon på hva som foregår inni meg, og siden jeg har vært litt ulykkelig med jobb og hverdagen de siste månedene har jeg fått tidenes akneutbrudd igjen så jeg prøver å bade så mye jeg kan. Saltvann gjør underverker for kropp og sjel. Og turbulent hud!

Så da jeg lå der på ryggen og fløyt på bøljan blå til lyden av bølgeskvulp og leende barn ble jeg fylt til randen av lykke.

cronulla_rockpool

En liten screenshot av Insta story’n min fra i dag. Følg meg på @mari.westad

Jeg kom til å tenke tilbake på da jeg var i Thailand med familien i 2010. Jeg husket at jeg lovte meg selv å bosette meg på en varm plass. En plass med tilgang til havet, hvor jeg kunne snorkle og ha palmer i hagen. Jeg vet noen av dere lesere ikke er interesserte i tankens kraft i det hele tatt, og overhode ikke tror på lifestyle design ved hjelp av affirmasjoner og strategisk målsetning, men for de av dere som tror på dette; herregud, hvor deilig er det ikke når det skjer? De gangene du ser deg rundt og vet met sikkerhet at du fikk dette til å skje. At alt som skjer deg og ditt liv er en refleksjon av hva du tenker og gjør.

Åh, LYKKE!

South Sydney NSW

Utsikt fra hjemmekontoret mitt: palmer i hagen.

Siden det er ørtogførti grader i skyggen og jeg er en svett trønder kunne jeg ikke spise noe varmt til middag i dag. Jeg hadde lyst på noe salt etter å ha vært på stranda, og bestemte meg for å lage rekesalat til middag. Jeg er fullstendig klar over at det kanskje ikke er helt rekesalatsesong hjemme i Norge for tiden. Jeg hører rykter om at den første snøen er kommet til Trøndelagen? Flaks at denne oppskriften også fungerer like godt som forrett. Og rekesalat til forrett fungerer uansett tid på året. Oppskriften på dressingen fikk jeg fra tanta mi, så den skal jeg ikke ta ære for.

Heia tante Mary-Ann!

Ingredienser rekesalat

Mmmm, Mills! Fikk denne i posten fra mamma i dag. Luksus!

Rekesalat med majonesdressing:

Lag dressingen først, for den er best når den har stått litt.
Rør sammen like deler majones og rømme, sitronsaften fra en halv sitron pluss 1-2 fedd hvitløk, avhengig av hvor sterk hvitløksmak du ønsker. Start gjerne med ett fedd og prøv deg fram. Salt + pepper.

Etter dressingen er ferdig koker du tre egg. For de som ikke har eggkoker; ha tre egg i en kjele med vann. Når vannet har begynt å koke lar du eggene koke i 7 minutter. Du får da hardkokte egg.

Rekesalat:

  • Tre store never fersk spinat
  • En avokado, i biter
  • 8-10 cherrytomater, delt i biter
  • 3 egg, i skiver (bland de to første eggene i salaten, spar det siste egget «til pynt» for å ha på toppen av salaten)
  • 2 SS solsikkefrø
  • 1/2 rødløk (1 hel om rødløken er liten)
  • Juicen fra en halv sitron (den andre halvdelen av sitronen du brukte til dressingen ovenfor)
  • En dæsj olivenolje
  • Salt + pepper
Oppskrift med avokado

Se den avokadoen da du!! #SCORE

the perfect avocado

Skjær avokadoen i biter.

Rekesalat med avokado og spinat

Snadder!

God helg!

Hjemmelaget granola (og bildedryss!)

Jeg tenkte jeg kunne dele et lite bildedryss med dere, siden det er så lenge siden sist. Mammaen og pappaen min har vært på besøk, og det har vært så fryktelig koselig!

Jeg har også hatt min GRADUATION CEREMONY på The University of Western Australia for å feire bestått dobbel bachelor i bedriftsledelse og markedsføringsledelse.

Bevis:

img_7602

Åhoi! Enn det da dere!? Jeg må innrømme at det var litt nostalgisk å være tilbake på universitetet. Luktene, lydene og stedene jeg har levd på de siste tre årene. Det har vært fint, vanskelig, lærerikt og artig å være studine på The University of Western Australia. Jeg er veldig glad for at jeg tok det valget.

Noe annet jeg er veldig glad for er at mammaen og pappaen min tok hele turen down under for å være mine gjester på graduation.

Det var stort å spankulere fram til podiet og ta imot papirene iført kappe og med hatten på snei og vite at mine stolte foreldre satt i salen.

Jeg var veldig stolt selv også. Hadde du sagt til en 20 år gammel Mari at hun skal studere i Australia hadde hun nok bare ledd. Dette var ikke en del av livsplanen min, for å si det sånn. Det var heller en relativt impulsiv avgjørelse, men jeg er glad for at jeg tok det steget og satte meg på flyet til Australia tidlig februar 2013.

Sydney ferries to Manly

Møtte jo denne smukke mannen da jeg flyttet hit og. Det var jo en bonus!

Northern Beaches Sydney

Pappaen min; NM i turist!

Get Frocked dress beach

Vi hadde noen deilige vårdager og flotte bilturer mens mamma og pappa var på besøk.

Northern beaches

Litt småskeptisk på slangene i bushen.

krolle pa golf

Krøllegunn prøvde golf for første gang.

cronulla_surf_paddleboard

Pappa var helt konge på brett! Er ikke verst å lære å surfe i en alder av 64! Surfeinstruktør Steve følger nøye med i bakgrunnen 🙂

img_7667

Litt nussings på kinna må til!

Artemis Wines_daytrip

Familien Glum på vingården Artemis Wines

surfing_Wattamolla_Beach

Vi prøver oss på tandemsurfing på Wattamolla beach, en av favorittstrendene mine her nede.

picnic_wattamolla_beach

Blir ikke mer Australsk enn det her: piknik på stranda. Koser oss gløgg!

tandem_surfing_wattamolla_NSW

Dårlig futt i den bølgen der, gitt. Mini-bølge.

dsc_0294 img_7717

Nok bilder.

Nå er det over til oppskriften jeg har så lyst til å dele med dere, fordi den er så utrolig kjapp og enkel men allikevel så god! Nemlig en granolaoppskrift, proppfull av frø, nøtter og annet snadder. Du blander sammen ingrediensene på null komma niks, og granolaen skal stekes midt i ovnen på 180*c i 30 minutter. SIMPLES!

Ingredienser:

  • 1 pose nøttemiks (uten tilsatt salt)
  • 2 kopper havregryn (økologiske, ikke hurtig!)
  • 5 SS solsikkekjerner
  • 5 SS gresskarkjerner
  • 3 SS semsamfrø (kan sløyfes)
  • 1 SS chiafrø (kan sløyfes)
  • 2 SS kokosmasse (kan sløyfes)
  • 2 TS kanel
  • 3-4 SS smeltet kokosolje
  • 2 SS honning

Jeg har ikke vekt på kjøkkenet mitt jeg skjønner du, så jeg måler i spiseskjeer eller kopper. Gammel vane fra livet som fattig student. Dessuten har jeg begynt å like å måle med kopper og skjeer fordi alle har en kopp eller skje, uansett hvor man bor eller hva man tjener.

P.S Jeg anbefaler IKKE å sløyfe det som kan sløyfes. Det er når du bruker alle ingrediensene smaken blir best om du spør meg, men jeg vet at sesamfrø og chiafrø ikke er hverdagskost for allmannsen så det er derfor jeg skrev kan sløyfes i parantes. Om du har disse ingrediensene hjemme anbefaler jeg deg å bare kjöra pä, som partysvenskene sier!

Fremgangsmåte:

  1. Formvarm ovnen til 180*C
  2. Putt nøttene fra nøttemiksposen i en stavmikser slik at nøttene blir delt i mindre biter. IKKE bruk mikseren for lenge, for da blir nøttene smadret til mel og halve morroa med granola er at den er crunchy. Typ 6-8 sekunder er ofte nok om du har en kraftig mikser.
  3. Hell nøttemiksen i en bolle og bland sammen med de andre tørre ingrediensene.
  4. Smelt kokosoljen og bland i honningen.
  5. Hel kokosoljeblandinga over ingrediensene i bollen og rør godt med en tresleiv. Massen skal kjennes fuktig ut, den skal ikke være for bløt.
  6. Spre massen på et stekebrett ikledd bakepapir. Massen skal ikke være tykk, men heller ikke så tynn at bunnen synes.
  7. Stek i 30 minutter.

Jeg liker å spise granolaen min med yoghurt, bær og banan. Den er skikkelig god og crunchy. God å ha som lunsj eller dessert, om du er sugen på noe søtt etter middagen.

Velbekomme!

granola oppskrift sunn

Nå blir det andre boller.

Som jeg har nevnt tidligere har dette vært et usedvanlig merkelig år. Et år som handlet om trial and error.

Jeg flyttet til en plass litt utenfor Sydney i januar og har egentlig ikke helt funnet meg til rette. Verken med plassen eller jobbmessig. Så nå vet dere, har jeg tatt saken i egne hender og har kjøpt meg en 100 dagers ”happiness planner” hvor målet er å bli gladere og komme seg litt nærmere målene sine på 100 dager.

Det hørtes jo fristende ut for en forvirret 25-åring som nettopp har sagt opp kontorjobben sin.

Happiness Planner

Jeg skal starte ordentlig førstkommende mandag og kommer til å dele den 100-dagers reisa med dere. Så får vi se da, om denne boken gjør underverker eller ikke. Etter jeg begynte på jobben i starten av juni så sluttet jeg med alt annet, så steg nummer én er å begynne å gjøre ting jeg liker igjen. Som for eksempel trening, kokkelere på kjøkkenet, yoga, dansing og å være sosial. Å få venner på en ny plass i en voksen alder er helt klart mer utfordrende enn det var da vi var 3 1/2 og satt i sandkassa, men ting begynner å dra seg til. Jeg har møtt Ninis, blitt bedre kjent med jentene på dansinga og fått noen bekjentskaper på jobb som jeg ønsker å dyrke videre. Tross i dette må innrømme at fram til nå så har livet her i Sør-Sydney vært litt ensomt. Jeg vet det er opp til hver enkelt å skaffe seg et liv utenom jobb, men jeg syntes helt ærlig at det var skikkelig vanskelig å finne overskudd til noe som helst fordi jeg var så «unfulfilled» i jobben min.

Noe annet jeg har funnet ut i løpet av de siste månedene er at jeg blir mer sliten av å sitte på rumpa i ni timer, enn det jeg ble av å springe rundt som en jo-jo i min tidligere jobb. Enn at å sitte på rassen rumpa i flere timer i strekk og trykke på en skjerm skal være så utmattende! Ved å gjøre en jobb jeg slettes ikke synes er gøy, lærerik eller givende bruker jeg hele viljestyrken min på ni timer. Ja, for du skjønner det, viljestyrken vår kan bli oppbrukt. Flere studier innenfor sosialpsykologi viser at viljestyrken vår er akkurat som en muskel; den blir utslitt om den brukes for mye.

På grunn av dette er det for eksempel mange som tyr til en sjokkis klokka tre på ettermiddagen, svinger innom McDonald’s på tur hjem fra jobb eller dropper treninga til fordel for sofaen etter en lang dag på jobb. Det er ikke nødvendigvis det at jobben har vært fysisk krevende, men med mindre vi digger jobben vår kan jobben føles ut som et ork og en stor del av viljestyrker vår blir ”brukt opp” av å være der. Etter en lang dag på kontoret hvor du kanskje har utført oppgaver du synes er råkjedelige er du ikke fysisk sliten, men du har lite mental energi igjen. Hjernen vår leter da etter snarveier for å spare på den lille energien den har igjen. Disse snarveiene er enten:
1. Vi blir impulsive og korttenkte. Vi ender opp med å kjøpe en 6-pack med øl, en potetgullpose og 10 kilo smågodt, eller:
2. Vi gjør ingen verdens ting. Vi ender opp med å bare sitte på sofaen og spiser en pakke med nudler vi fant innerst i skapet, for vi orker ikke en gang tanken på å lage middag.

Ganske interessant, ikke sant?

Du kjenner deg sikkert igjen om du tenker deg om. Denne teorien ble bekreftet av sosialpsykolog Roy Baumeister som viste i sine studier at deltagere som hadde sagt nei takk til sjokolade tidligere på dagen var mindre kapable til å si nei til andre fristelser senere på dagen. Vi har kun en gitt mengde selvkontroll og vi bruker denne selvkontrollen hver gang vi tar et «fornuftig» valg. Og når du tenker over alle de fornuftige, små valgene vi tar i løpet av en dag er det ikke rart viljestyrken vår blir brukt opp. Spesielt om en har en jobb en ikke synes er givende. Som anstendige borgere i et velfungerende samfunn er det et ‘must’ at vi følger normer og tar fornuftige valg. Hver dag må vi holde oss i skinnet, og for å gjøre det må vi bruke viljestyrken vår.

Vi bruker viljestyrken vår på å komme oss opp tidlig om morgenen, selv om vi er trøtte og det er kaldt ute, vi bruker viljestyrken vår på å dra på jobb, selv om vi heller kunne tenkt oss å bare leke, vi bruker viljestyrken på å styre unna «fastfood» i lunsjen, på å ikke komme med en frekk replikk til partneren vår, eller ty til sinne, sex eller vold selv om det kanskje er det instinktet vår ville fortrukket. Etter å ha tatt alle disse valgene i løpet av en dag blir vi i tillegg irriterte og sinte på oss selv når kvelden kommer og vi ikke føler for å gjøre noen verdens ting. Vi er ikke særlig snille mot oss selv, eller hva?

 

Så dette forklarer hvorfor jeg har kuttet ut alt og alle de siste månedene. Jeg har ikke en gang sendt melding eller ringt til mine aller beste venner hjemme i Norge, fordi, vel… Jeg har rett og slett ikke orket å gjøre noe som helst fordi hverdagen min gikk ut på å gjøre noe jeg slettes ikke likte.

Så nå blir det andre boller, folkens.

I løpet av disse 100 dagene skal jeg:
1. Bli mer sosial, noe som gjør at jeg får mindre hjemlengsel og gir meg en følelse av å høre til.
2. Trene og danse så mye jeg kan.
3. Skape en form for inntekt ved å gjøre noe jeg synes er spennende og gøy!
4. Sørge for at jeg bruker tid på å gjøre aktiviteter som jeg liker, slik som kokkelering, hagearbeid, håndarbeid og bilturer til bortgjemte strender.

Jeg starter på punkt nummer 1 allerede i kveld, for jeg skal nemlig dra ut på middag med noen av mine tidligere kolleger. Snakkes snart igjen da du. Ha en vakker fredag!

Koselig avskjedsgave fra arbeidsplassen.

Koselig avskjedsgave fra arbeidsplassen.