Siste poster

veggie burger

Grønnsaksburger med rødbeter og quinoa.

Jeg fikk såpass mange spørsmål om oppskriften jeg la ut på Insta-storyen min i dag, at jeg tenkte jeg like gjerne kunne dele oppskriften på the world wide web. Vi hadde noen knasende gode burgere i dag, og behold yourself, de er ikke veganske eller vegetarianske. Så ikke la deg lure av overskriften. Oppskriften heter grønnsaksburger rett og slett fordi det er det den er; burger laget av grønnsaker. Nærmere bestemt rødbeter, løk, gulrot og et eple.

Jeg lagde også hjemmelagde burgerbrød, redd og slett fordi jeg er Gazzy Johanna for øyeblikket.

Jeg aner ikke om det er årene i Australia hvor jeg ikke spiste mye brød som har gjort at jeg har blitt så ømfintlig for melprodukter eller om det er noe jeg har pådratt meg over årene, men uansett så får jeg lett veldig vondt i magen når jeg spiser brødvarer. Da spesielt ferdigbrød fra butikken. Jeg driver derfor å leker meg litt på kjøkkenet for å finne oppskrifter som gir fjertefri-garanti. Oi! Det rima! For et flott slagord. Kanskje jeg skal begynne å kommersialisere brødbaksten min, siden jeg har et slikt fengende slogan.

Fra spøk til revolver.

Ønsker du å bake egne burgerbrød lager du denne deigen før, for den skal heves en god stund før du steker burgerne.

Handleliste til grønnsaksburgere:

  • Grønnsaksmasse fra juicemaskin (forklares under): rødbeter, gulrøtter og eple
  • 1 løk
  • 1 fedd hvitløk
  • 1 kopp quina (kokes mens du lager deigen til burgerbrødene, slik at quinoaen rekker å bli tørrere og avkjølt før du bruker den i burgerne)
  • 1 egg
  • Salt, pepper, chilli og basilikum


Til burgerbrødene trenger du (oppskriften gir fem burgerbrød):

• 250 gram speltmel
• ½ ts salt
• ½ ss sukker (kan sløyfes)
• 2 ss solsikkekjerner
• 1 pakke tørrgjær
• 25 gram romtemperert smør
• 1.5 dl væske (jeg brukte 1 dl helmelk og 0.5 dl vann.

Rør sammen det tørre i en bolle. Smuldre smøret med fingrene i den tørre gjærblandinga. Når smøret er oppløst tilsetter du væsken. Er du heldig å ha en kjøkkenmaskin kan du bruker denne (sikle sikle på Kitchen Aid).

Kjører du old school som meg knar du deigen for harde livet.

Jo mer du knar, jo bedre blir deigen, så her går det på viljestyrke og futt i hendene. Jeg bruker alltid å late som om jeg er med i Guinnes rekordbok i knaing når jeg knar. Bare sånn for å holde motivasjonen oppe. Dekk bollen med et klede eller plast og sett den på et lunt sted. Jeg bruker å fylle 1/3 av vasken med varmt vann og sette bollen over vanndampen på en rist.

Heves i 60 minutter. Rull deretter ut 5 boller, og press de ned med hånda slik at de blir litt flate i fasongen.

La de etterheve på stekebrett i 30 minutter. Ovnen skal være på 200*C.

Til burgerne brukte jeg restene av en juice jeg lagde.

Har du ikke en juicemaskin så kjører du rett til nærmeste Elkjøp og kjøper en på flekken.

Seriøst.

Det er en kjempeinvestering! Hjemmelaget juice er bedre og mer kreativt enn juicen du får kjøpt på butikken.

I tillegg kan du bruke restene, de greiene som ikke blir til juice, til enten å lage fantastisk kompost eller burgere. Spekteret er bredt, med andre ord.

I Australia lagde vi den fineste kompostjorden av restene. Her i Norge lager vi burgere.

Lag en deilig høstjuice av:
• 2 gulrøtter
• 5 små rødbeter eller 3 store
• 1 eple

Burgerblanding: Restene av gulrøttene, rødbetene og eplet er nå ganske tørt og en fantastisk base for mange forskjellige grønnsaksburgere.

I tillegg til blandinga over brukte jeg:

  • 1 løk
  • 2 fedd hvitløk
  • 1 egg
  • 1 kopp kokt quinoa
  • Salt, pepper, chilli og basilikum.

quinoa og rødbeter burger

Stilig farge på rødbetburgerne. De kan lett sprekke, men da prøver du bare å trykke dem litt sammen igjen. De smaker like godt, og øvelse gjør mester!

Putt grønnsaksrestene, løken og hvitløken i en kjøkkenmaskin eller stavmikser og gi den noen pulseringer. Det skal ikke være en glatt masse. Burgerne er bedre når det er litt å tygge på. Er massen din veldig bløt kan du bruke brødsmuler eller litt potetmel for å gjøre den tørrere.

Putt burgerbrødene i ovnen på 200*C. Stekes i 12-15 minutter, avhengig av ovn. Følg med, og ta de ut når de er gyldne på toppen.

Ta fram yndlingsstekeplata di, varm den opp til medium varme og bruk olje eller smør etter smak.

Jeg brukte kokosolje.

Lag fem kjøttkake-lignende baller, plasser dem i stekepannen og klem dem litt ned slik at de blir tynnere på tykkelse, men breiere i formen. Stekes til de er gylden på begge sider. Siden dette er grønnsaksburgere og ikke burgere lagd av kjøtt trenger du ikke å bekymre deg om du understeker burgerne.

Vi brukte jarlsbergost, spinat og avokado som topping.

veggie burger

Snadder!

Reklamer

Change.

For the last year or so I’ve been feeling quite homesick. After graduating moving to Sydney, I used to explain my year in Sydney by referring to the children’s fiction classic “Heidi” written in the late 1800s, when Heidi was in Frankfurt and felt empty and sad despite having “everything”. She missed the fresh air and her grandfather. I’ve spent a good year wondering how I could feel what I felt when I by looks of it had everything. Frankly, it was quite annoying. I felt like a spoilt brat and told myself to get it together. Tears of anger and confusion kept popping up.

No one forced me to move to Australia. I wanted to move to Australia. I wanted to start fresh. New chapter. It didn’t cross my mind that I would ever want to move back. That’s why everything felt so confusing. Even after arriving in Norway two weeks ago I still couldn’t understand why I felt so miserable, until I went outside to chop some wood with my dad. It was this that had been lacking in my life for the last 4 ½ years. It was being outdoors. Being close to nature. It was chopping wood knowing we would use that wood to keep warm during winter. It was fishing, putting nets and puts out to make fish cakes and wonderful soups made from scratch. It was hiking up mountains greeting everyone we meet on our way with “hei!”. It was the fresh air and clean water.

And it was devastating. I did not plan for this to happen. I wouldn’t want to feel like this if I could choose, but I’ve come to realise that I can’t choose how I feel. Not on this topic anyway. I miss home. Regardless of how bitter cold and utter horrible this country is during winter. Despite currently living in a charming city (Newcastle) that has everything I ever dreamt about; long beaches, kazillion of dance studios, coastal walks, top notch cafeterias, gold class movie theatres, farmers markets, a surfing partner +++

Just writing this makes me wonder how the heck I am capable of feeling the way I do, but I guess all that I can do is to embrace it. Be brave and believe that our gut feeling knows best even when we don’t understand it. So yep, here I am, yet again, stepping into to unknown, closing one door behind me hoping couple of new ones will open up. Wish us luck!

The Optimist Creed by Christian Larson

Fant denne teksten i en bok jeg hører på for tiden, og den var så fin at jeg bare måtte dele den med deg!

The Optimist Creed by Christian Larson

Promise yourself

To be so strong that nothing can disturb your peace of mind.

To talk health, happiness and prosperity to every person you meet.

To make all your friends feel that there is something in them.

To look at the sunny side of everything and make your optimism come true.

To think only of the best, to work only for the best, and to expect only the best.

To be just as enthusiastic about the success of others as you are about your own.

To forget the mistakes of the past and press on to the greater achievements of the future.

To wear a cheerful countenance at all times and give every living creature you meet a smile.

To give so much time to the improvement of yourself that you have no time to criticize others.

To be too large for worry, too noble for anger, too strong for fear, and too happy to permit the presence of trouble.

Hvordan få seg venner i en voksen alder.

Okay, jeg må innrømme at jeg har hengt med hodet siden forrige bloggpost. ”Du finner ut av det” har liksom ikke helt hjulpet og jeg har tenkt meg selv helt gal. Og da mener jeg «får-ikke-til-å-sove-begynte-å-grine-mens-jeg-spiste-frokost-gal». Så nå skal jeg tenke mindre og bare «go with the flow». Tørner og jeg har blitt enige om vi finner en fantastisk mulighet i Norge kan vi alltids flytte dit, så det er jo godt å vite om alt skulle bli for vanskelig og ensomt her på den andre siden av kloden. Jeg har bestemt meg for å gi det et heidundranes forsøk før jeg legger inn årene, så vi får se hvordan det går. Det er ikke kult å innrømme dette, men innsatsen min har nok vært litt halvhjertet hittil. Å få nye venner og en ny omgangskrets er hardt arbeid. En må tørre å by på seg selv hele tiden, og jeg føler jeg har bydd på meg selv i fire år jeg, så jeg har nok fått en ”FUCK IT, JEG SKAL BARE SITTE HER MED SURLEPPA MI”-attitude, men det er jo ingen andre enn oss selv som er årsaken til at vi ikke har en omgangskrets der vi bor, for vi har jo flyttet så mye. Og det kan vi takke oss selv for.

Vi tar ikke slike avgjørelser så tungt Tørner og jeg, skjønner du, så om muligheten byr seg så flytter vi gjerne fra en by til en annen om vi føler jobb og livsstil er bedre der. Eller til et annet land, slik som vi gjorde i 2015 da vi bodde i Bali i en periode. Flyttinga går bra, etter å ha bodd i utlandet i 4 år er jeg ikke lengre redd for å ta sånne valg, det er mer den etableringsfasen jeg synes er vrien. Kanskje fordi jeg føler meg litt lei av å alltid være ”den nye” og konstant finner meg selv tusen mil utenfor komfortsonen min. For det er sånn det føles ut når en flytter til en ny by i et nytt land; alt må finnes ut på nytt. En kjenner ikke veiene, en kjører seg vil, en har ingen venner, ingen familie, ingen jobb å gå til og så videre. I helga fikk jeg nok og ringte flyselskapet for å booke om flybilletten min. Jeg skulle hjem. Nå. Jeg skulle hjem til Melhus for der er alt kjent og kjært. Der har jeg venner jeg har kjent i godt over 20 år, der kjører folk på rett side av veien, der kan jeg spise sodd på søndager, møte en gammel klassekamerat på downtown og der kan jeg veien til butikken i blinde. Der føler jeg meg trygg og selvsikker.

Det viste seg at flyselskapet var stengt fordi det var helg. Faen. Måtte vente til mandag. På denne tiden, som du sikkert nå skjønner, har jeg bestemt meg for å gi det et forsøk til. I går googlet jeg ”How to get friends” og skal nå gjøre akkurat det disse artiklene forteller meg. Jeg har lest flere artikler og samlet de punktene jeg synes var mest passende på en liste. Lista er som følgende:

  1. Bruk de kontaktene du har: Har du noen bekjente eller venners venner i området? Ta kontakt med dem og inviter dem med på kaffe!
  2. Meld deg på et treningssenter: av å trene blir med gladere og mer selvsikker, noe som virker positivt inn på ditt sosiale liv i følge Huffington Post.
  3. Bruk hobbyen din på å møte mennesker med samme interesser: istedenfor å lete etter mennesker som potensielt kan bli dine nye venner bør du lete etter hobbyer som du liker. Hva brukte du å gjøre som barn og ungdom? Dansing? Fotball? Kor? Meld deg på et kurs eller senter og møt mennesker du allerede har ting til felles med.
  4. Ta vare på de vennskapene du allerede har: selv om det kanskje innebærer telefonsamtaler eller å reise.
  5. Ta initiativ og arranger begivenheter: vær proaktiv og arranger sammenkomster og andre arrangement som fjellturer, kinokvelder og så videre. Ikke vent på å bli invitert. Inviter selv!
  6. Bli en YES (WO)MAN: inspirert av Jim Carrey fra filmen Yes Man; prøv å si ja til så mange invitasjoner som mulig. Å ha evne til å si nei er selvfølgelig en veldig viktig egenskap å ha, men i en situasjon hvor en ønsker å skape nye vennskap kan dette være nøkkelen til nye bekjentskaper.
  7. Gjør frivillighetsarbeid: alle kan vi bidra til noe positivt i nærområdet, enten om det er å gå med hunden til naboen eller melde oss på en frivillighetssenter. En flott måte å gjøre en god gjerning, samtidig som det er en fin mulighet til å møte nye mennesker.

 

Så der har du den. Lista mi på hvordan få seg venner i en voksen alder. Så nå skal jeg jobbe meg igjennom denne lista og la deg vite hvordan det går. Oppdaterer iherdig på Snap og Insta Story for de som ønsker å le av meg som sykler Newcastle rundt med hjemlen på snei på leting etter venner.

Ønsk meg lykke til!

En liten snap fra da Krøllisen var på besøk og vi var på sightseeing i Sydney. #turist

Tanker i fredagsnatta.

Her er det sent på kveld, men ikke der du er.

Det har blitt en stund siden forrige bloggpost. Jeg tenkte det var bedre å sortere tankene i hodet før jeg delte dem på cyberspace, men i dag så må det ut. Terapeutisk skrivning, som det så flott heter.

Jeg synes det er vanskelig å velge, jeg.

Det siste året har jeg konstant spurt meg selv: ”Skal jeg velge familie og venner i kjente omgivelser eller samboeren min som jeg er så glad i, i varme, men ukjente omgivelser”. For tiden kan jeg ikke ha det i pose og sekk. Jeg kan kun ha enten-eller, med en liten smakebit av det andre. I går da jeg syklet på en vakker landevei langs havet til lyden av bølgeskvulp og synet av palmer måtte jeg klype meg selv i hånda fordi det var så vakkert. Sangen fra Brelett-reklamen dukket opp i hodet mitt og jeg nynnet for meg selv mens jeg tråkket videre på pedalene i solsteiken. Jeg syklet helt til jeg kom til det offentlige saltvannsbassenget her i Newcastle og hoppet uti.

Jeg fløt på ryggen som en kork og myste smilende mot sola mens det 21 grader varme vannet kjølte ned den varme kroppen min.

 

Jeg hadde blitt litt svett i løpet av sykkelturen, noe som ikke er så rart. Jeg har ikke syklet på en ordentlig tur siden jeg gikk i 10. klasse og skulle til Ånøya for å bade. På Ånøya ble vi bitt av mygg og spiste Polarbrød med brunost. Det er dårlig med både Polarbrød og brunost her i Australia. Derimot har jeg fått nye fregner på nesa og blitt sår i stumpen.

”Du må ikke gruble så mye, Mari” sier Krøllegunn.

”Du må vente å se”. Og jeg venter og jeg ser. Jeg venter så mye at jeg har både fått synlige smilerynker og nærmer meg mitt tredje tiår med stormskritt. Det føles i alle fall slik ut.
”Ta det med ro, Mari. Du er nettopp fylt 26” sier samboeren.
”26 og 3 måneder” påpeker jeg.

Jeg er jo lykkelig på mange måter, men jeg hadde vært lykkeligere om jeg kunne delt opplevelsene mine med de jeg var glad i. I tillegg til han ene jeg er kjempeglad i, selvfølgelig. Forholdet vårt er gull, men han er én person. Det er ikke riktig, og heller ikke rettferdig, å forlange at han skal bli mamma, pappa, søsknene mine og bestevenninnene mine.

 

”Livet er som en kake, Mari. Det handler om å prøve å få alle stykkene” sier samboeren.

Akkurat nå har jeg et vidunderlig stykke. Et stykke med krem og sjokolade, men det mangler sju stykker for å få til hele kaka.

 

Kanskje livet handler om at vi alltid kommer til å lengte etter noe, og at det er opp til oss hva vi velger å lengte etter.

Å lengte etter venner, familie og hjemplassen sin eller personen som gjør at hjertet gjør et ekstra byks samt det hjemmet vi har lagd sammen.

Siste uken av yogastudiet er kommet

Hei kjære venner.

Det går ei lita ri i mellom hver bloggpost her på yogaskolen. Dagene våre er proppfulle så når kvelden kommer er det verken tid eller energi til å gjøre noe annet ennå prøve å sove. Jeg skriver prøve fordi jeg har sovet ganske dårlig i det siste. Det er så utrolig mye å huske; navnene på stillingene på Sanskrit, fordeler og kontraindikasjoner, overganger til stillingene og ikke minst innpust og utpust i riktig rekkefølge. For hver time vi underviser sitter lærerne våre bakers i rommet og tar notater for å komme med konstruktive tilbakemeldinger slik at vi kan forbedre oss litt mer for hver time vi underviser.

Det føles mer eller mindre ut som om man har eksamen hver gang man underviser, og når man i tillegg er nødt til å stå opp klokken ti på fire for å forberede seg selv og yogahallen for timen som starter klokken fem kan du tenke deg at vi blir passe slitne etter endt arbeids- og studiedag. Denne uken her har alle på kurset sett dratt ut i ansiktet og poser-under-øynene er mellomnavnet til de fleste for tiden.

ana-mari-hug

Det er fascinerende hvor godt man blir kjent, og hvor glade man blir i hverandre, på kun fem uker når man bor oppå hverandre.

Jeg må være ærlig; i mårest tenkte jeg meg godt om før jeg sto opp. ”Kanskje jeg kan skippe denne timen? Jeg kan jo gjøre yoga senere i dag! Jeg trenge jo ikke å ha en lærer til stede”. I mårest hadde vi power yoga, en mer dynamisk og sterk praksis med seige bevegelser. Kroppen min har verket denne uka på grunn av mangelen på søvn, mye trening og mange timer sittende på stumpen på et hard gulv. Vi studerer nemlig ikke ved en pult sittende på en stol. Vi sitter med stumpe-rumpen plassert på gulvet, noe som har ført til at hoftene og lysken min er utrolig sår.

Som tidligere studine og kontorrotte er jeg ikke vant til å sitte med beina i kryss på et gulv flere timer i strekk, så mine stakkars hofter holder på å dø.

Det kjennes i alle fall slik ut, så det var ikke særlig fristene å tusle bort til yogahallen i mørket med min allerede verkende kropp, men så kom jeg på hva anatomilæreren vår fortalte oss;

”Yoga er som en buffet. Du trenger ikke å spise alt. Spis det du liker, det du har lyst på den dagen, og la resten ligge.”

Med andre ord; du trenger ikke å gjøre absolutt alt læreren gjør. I sin essens er yoga en meditasjon i bevegelse. Det er ikke en konkurranse om å få huet til gulvet eller tærne rett til værs. Målet er å roe ned tanker og sinn, slik at man føler seg vel, energisk og glad.

excited-yogis

Meg og Jennifer gjør klar yogahallen før yogaklassen vår på onsdag. Vi underviser i grupper på tre og tre.

Med det i tankene trasket jeg bortover til yogahallen og etter endt time var jeg glad for at jeg bestemte meg for å dra. Det skal sies at i morgen, på søndag, skal jeg ta helt fri fra fysisk yoga. Jeg skal sove så lenge jeg vil og jeg skal ikke strekke på en eneste muskel. Jeg skal i hvert fall ikke gjøre noen hofteåpnere. Mine stakkars hofter skal få seg en ordentlig siesta.

 

Selv om vi er under mye press og lite søvn for tiden er jeg fortsatt ufattelig takknemlig for denne opplevelsen. Jeg vet jeg konstant sier det, men jeg må si det igjen; å bo med så mange likesinnede mennesker er helt MAGISK! Jeg kan ikke hjelpe for til stadighet smile fra øre til øre helt ute av det blå. Jeg smiler av takknemlighet og kjærlighet for denne plassen og alle de fantastiske menneske jeg har møtt. Vi praktiserer yoga, beveger oss og puster sammen, synger, danser, ler, gråter, deler historier og spiser fantastisk god mat.

flirings2

Selv om det er litt grinings er det også MYE flirings!

flirings3

Og klemmer.

flirings5

Og enda mer flirings!

Vi bor blant edderkopper, slanger, mangotrær, munker og nonner. Vi synger og vi traller.

gulvet i tempelet

Uten alkohol, uten nikotin, uten kjøtt og uten mye privatliv. Vi deler toalett, dusj, soverom og kjøkken. Det er fascinerende hvor godt kjent man blir på kort tid når man lever slik. Jeg elsker gjengen i gruppa mi. Jeg føler så sterk kjærlighet for dem at jeg blir helt varm inni meg når jeg tenker på dem. Vi har opplevd så utrolig mye sammen de siste ukene. Vi har forandret oss, blitt kvitt mye mental og fysisk dritt. Vi utfordrer hverandre og hjelper hverandre til å bli bedre mennesker og samfunnsborgere. En har liksom ingen plass å gjemme de dårlige sidene sine når man bor i et intensivt kollektiv som dette, og det kan være utfordrende å til stadighet møte sine dårligere sider ansikt til ansikt. I en kollektiv må man alltid ta hensyn, selv om man er sliten eller har en dårlig dag.

 

Her forleden dag ble jeg bitt av en stor edderkopp og fikk diare og feber.

18 timer etterpå ble jeg bitt av en bie og fikk en hoven finger. Jeg sov ikke den natta, så dagen derpå var jeg ikke akkurat blid som en sol, for å si det sånn. Jeg bannet i mitt stille sinn over alle disse krypene som bor i Australia; slanger og dødelige edderkopper. Alt jeg ville gjøre var å sove, men på et intensivt studie er det ikke mye tid til å sove. En må få med seg det en kan. Seks uker går fort. Heldigvis for meg hadde vi en veldig annerledes yogatime den ettermiddagen. Vi hadde en vinyasaklasse til levende musikk hvor vi sang mantra mens vi bevegde oss i takt med musikken. Det var så herlig! Alle i klassen hadde glitrende øyne og store glis.

Samme kveld underviste tre en mine medstudenter en yogatime hvor de spilte gitar og sang en selvskrevet sang mens vi lå i Savasana.

Jeg følte meg så glad og takknemlig at det kjentes ut som om brystkassen min skulle eksplodere.

Tårene trillet nedover kinnene mine i ren kjærlighet og takknemlighet.

Jeg så opp i taket mens vennene mine sang de vakreste noter og tenkte med meg selv hvor utrolig heldig jeg er som ligger her, i Australia, blant disse vakre menneskene og gjør noe av det jeg elsker mest her i verden.

friends

Noen av mine flotte venner og medstudenter.

ana_mari

Ana er en av romkameratene mine og har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg følte meg så takknemlig for at jeg tok valget om å flytte til Australia for fire år siden; at jeg turte å reise ifra det som ikke lengre gagnet meg. At jeg turte å la den Mari jeg alltid har vært på innsiden komme fram, istedenfor å være den Mari jeg trodde jeg måtte være.

Fra å være ei ung jente som måtte ha på sminke for å dra på butikken (om det så bare var concealer og å fylle inn øyenbrynene) er det utrolig befriende å bare være Mari. Mari med buste-hår og blå øyne. Mari som spretter bortover veien uten sko mens hun synger en liten sang. Mari som ler og griner, og som tør å fortelle at hun av og til er redd, usikker og forvirret. Mari som ikke trenger alkohol for å føle seg vel i en samtale med ukjente mennesker.

Jeg hater den personen jeg er når jeg drikker alkohol.

Jeg har alltid fordratt henne, til og med da jeg var yngre, så det å bo i et kollektiv med 100 andre mennesker hvor det er absolutt nulltoleranse for alkohol er latterlig deilig. I går hadde vi pizzakveld, spilte musikk og danset rundt et bål. 85% av oss ville aldri sluppet oss løs på denne måten uten alkohol i blodet før, men her føles det helt naturlig.

Vi danset og lo helt til føttene våre verket, og klokken ni gikk vi alle til sengs. Glad og utmattet.

campfire krishna

Pizzakveld og dansing rundt bålet!

Du skjønner det, når en står opp klokken fire hver morgen er det ikke så lett å holde øynene åpne etter klokken er slaget ni på kvelden. Nok en ting jeg elsker med denne plassen; å stå opp før solen og legge seg når solen er gått ned. Innen yogafilosofi er det å følge solas rytme en del av deres ritualer, og det har nå blitt en vane jeg er veldig glad i.

Neste uke er min siste uke her på yogaskolen.

Disse seks ukene har gått utrolig fort. Jeg har tatt noen små videosnutter jeg kommer til å dele med dere når jeg kommer hjem igjen og får tilgang til ordentlig internett, slik at dere får et ordentlig innblikk i hvordan dagene våre her på Krishna Village er. Det kommer til å bli litt rart å være ute ”i den virkelige verden igjen”, men når et kapittel avsluttes starter et nytt. Tørner og jeg har jo akkurat flyttet til en ny by, så det skal bli spennende og interessant å se hva jeg ender opp med å gjøre denne gangen.

yogalærerkurs

Undervisning på gang.

Ha en fantastisk lørdag, ditt flotte menneske! Og du? Følg drømmene dine da, vel.

Namaste,

Mari

Pytonslanger, nudiststrand og første time som (snart sertifisert) yogalærer

Heisann kjære, fine, snille, FLOTTE blogglesere.

Dere gjør meg så utrolig glad! Jeg tror ikke dere skjønner hvor mye det betyr for meg å motta kommentarer på bloggen og meldinger på Facebook. Det er stor stas når jeg får kommentarer hvor mennesker i ulike aldre takker meg for å inspirere dem til å gå utenfor komfortsonen sin og følge magefølelsen sin. Det er nemlig akkurat det jeg prøver å gjøre. Selvfølgelig var det skummelt å flytte til Australia blott for meg selv for fire år siden, men fyttigrisen som jeg har vokst. Det valget var noe av det beste valget jeg har tatt for meg selv.

Livet er så alt for kort og skjørt til å gå rundt å ha det fælt eller føle seg fanget.

Er du ulykkelig der du er så er det ditt eget ansvar å endre livssituasjonen din, slik at ting blir bedre. Ting kan nemlig bli bedre, skjønner du. Du er din egen lykkessmed. Som yndlingssitatet mitt så fint sier og som jeg skrev om i e-boken min:

move

Tiden flyr her på Krishna Village hvor jeg studerer for å bli sertifisert yogalærer. Denne uken gikk spesielt fort da vi har begynt med klasser selv. Det har vært grytidlig morgener (står opp 03.50 hver dag) og masse nerver denne uken, men det har også vært et herlig adrenalinrush og mange klemmer etter endt yogaklasser. Jeg har innsett at jeg absolutt elsker å veilede studentene mine igjennom yoga og det gjør meg genuint glad når jeg ser hvor avslappet og lykkelige mange av studentene mine er etter endt yogatime.

Seva at krishna village

En del av kurset vår er å hjelpe til på gården hvor vi luker ugress i grønnsakshagen.

Krishna Village

Denne uken har vi delt på å være yogalærer og jeg fikk tildelt åpningsseremonien hvor jeg blant annet måtte synge et mantra for å åpne yogaklassen.

For et lita trøndersnelle som kun synger alene i dusjen var dette uten tvil LANGT utenfor komfortsonen min og jeg følte meg skikkelig nervøs, men det gikk kjempebra.

Jeg sang noen av Sanskritordene feil her og der, men skittau, det er lov til å gjøre feil. Det er jo sånn vi lærer! Jo dypere forståelse jeg får av yoga og anatomi jo mer elsker jeg å lære bort. Forskning viser gang på gang fordelen ved å praktisere yoga, og i et samfunn hvor mange av oss sitter på rumpa i timevis og generelt har dårlig holdning er yoga en fantastisk motreaksjon til vårt vestlige levesett. Å puste og strekke på kroppen er noe mange av oss tar forgitt, noe som fører til stress, angst og rygg/nakke-problemer. Flaks at jeg nå snart er sertifisert yogalærer og kan hjelpe folk igjennom disse problemene!

YTT Krishna Village

WUHU! Første yogatime for YTT (Yoga Teacher Trainees)

kv-blog-post-3

Rommet er klart for studentene for dagens første yogatime som starter 05.00.

 

Forrige helg kom Steve og hentet meg fordi vi skulle ha en kjærestehelg i Byron Bay for å feire 33-årsdagen hans. Det var utrolig deilig å komme seg bort for et par dager, og ikke minst var det deilig å få ta seg et langt bad og svømme i havet igjen. Krishna Village er på innlandet, så bortsett fra å dusje kan vi kun bade i en liten elv som rinner langs gården vi jobber på. Vannet i elva både lukter og smaker kuskit, så vi blir liksom aldri helt rene. Min tidligere så freshe bikini er nå brun på grunn av vannet i elven, så du kan tenke deg hvordan det er. Det er også ormer, pytonslanger og skilpadder i elven så man plasker rundt med høy puls. Her forleden dag fant vi en 2 meter lang pytonslange utenfor det ene teltet vårt. No joke. Men hva annet kan man gjøre når det er 39*C i skyggen? Som du kan tenke deg så var stor stas å få vaske seg på ordentlig.

 

yoga_mari_westad

Steve og jeg bodde på en nydelig plass i helgen hvor det var stor plass til å praktisere yoga.

Byronbay

Byron Bay er ufattelig vakkert!

Vi koste oss gløgg i hjel i Byron Bay. Vi spiste på restauranter, svømte i havet, gikk fine turer, så på solnedgangen, jabbet, nusset, lo og koste oss. På den ene spaserturen vi gikk kom vi til en ufattelig vakker strand med nesten ingen mennesker. Krystallblått hav, kritthvit sand, palmer og blomster over alt. Det så rett og slett ut som paradis. Vi fant fort ut hvorfor det var så få mennesker der da jeg så en gammel mann bøye seg ned med stumpen rett til værs. Uten truse. Stranden var nemlig en nudiststrand.

Jeg rev av meg bikinien og hvinte i fryd mens jeg løp ned til havet. Det var så utrolig befriende å løpe splitter naken og kaste seg inn i bølgene. Steve behold shortsen sin på, for han var litt engstelig for å bli solbrent på snurrelutten.

Stranda var lang, så selv om det var rundt ti mennesker der var alle så spredt at det føltes ut som om vi hadde stranda for oss selv. Det var en skikkelig fin dag og et artig minne jeg kommer til å ha med meg for alltid.

img_2340

solnedgang i byron bay

Ingenting slår solnedgang over Byron Bay.

Ellers så har uke tre av yogatreningen vært utfordrende for mange med mye nerver, lite søvn, masse studering, mye fysisk trening og lite privatliv. Dette har ført til at folk er mer irritable og det har vært heftige diskusjoner og en del grining i leiren. Vi har fortsatt mye sang, dans og meditasjon daglig, noe som gjør at mange får utløpt følelser og tanker de kanskje har holdt inne over lang tid. Heldigvis gir vi hverandre mye rom for utløp av følelser, og vi går alltid til sengs med en god følelse. Å bo med så mange mennesker er selvfølgelig utfordrende på mange måter, men samholdet er utrolig vakkert og til stor hjelp. En føler seg i hvert fall ikke alene her på Krishna Village! Det skal være sikkert.

 

Jeg har forresten begynt å blogge for yogaskolen, så du må gjerne følge Krishna Village på Facebook og lese mitt første innlegg her.

 

Jeg håper du har det bra, og at du griper februar med begge hendene. Si ja til mulighetene som byr seg og vit at du er bra nok akkurat sånn som du her.

 

Namaste.

Mari x