Siste poster

Change.

For the last year or so I’ve been feeling quite homesick. After graduating moving to Sydney, I used to explain my year in Sydney by referring to the children’s fiction classic “Heidi” written in the late 1800s, when Heidi was in Frankfurt and felt empty and sad despite having “everything”. She missed the fresh air and her grandfather. I’ve spent a good year wondering how I could feel what I felt when I by looks of it had everything. Frankly, it was quite annoying. I felt like a spoilt brat and told myself to get it together. Tears of anger and confusion kept popping up.

No one forced me to move to Australia. I wanted to move to Australia. I wanted to start fresh. New chapter. It didn’t cross my mind that I would ever want to move back. That’s why everything felt so confusing. Even after arriving in Norway two weeks ago I still couldn’t understand why I felt so miserable, until I went outside to chop some wood with my dad. It was this that had been lacking in my life for the last 4 ½ years. It was being outdoors. Being close to nature. It was chopping wood knowing we would use that wood to keep warm during winter. It was fishing, putting nets and puts out to make fish cakes and wonderful soups made from scratch. It was hiking up mountains greeting everyone we meet on our way with “hei!”. It was the fresh air and clean water.

And it was devastating. I did not plan for this to happen. I wouldn’t want to feel like this if I could choose, but I’ve come to realise that I can’t choose how I feel. Not on this topic anyway. I miss home. Regardless of how bitter cold and utter horrible this country is during winter. Despite currently living in a charming city (Newcastle) that has everything I ever dreamt about; long beaches, kazillion of dance studios, coastal walks, top notch cafeterias, gold class movie theatres, farmers markets, a surfing partner +++

Just writing this makes me wonder how the heck I am capable of feeling the way I do, but I guess all that I can do is to embrace it. Be brave and believe that our gut feeling knows best even when we don’t understand it. So yep, here I am, yet again, stepping into to unknown, closing one door behind me hoping couple of new ones will open up. Wish us luck!

The Optimist Creed by Christian Larson

Fant denne teksten i en bok jeg hører på for tiden, og den var så fin at jeg bare måtte dele den med deg!

The Optimist Creed by Christian Larson

Promise yourself

To be so strong that nothing can disturb your peace of mind.

To talk health, happiness and prosperity to every person you meet.

To make all your friends feel that there is something in them.

To look at the sunny side of everything and make your optimism come true.

To think only of the best, to work only for the best, and to expect only the best.

To be just as enthusiastic about the success of others as you are about your own.

To forget the mistakes of the past and press on to the greater achievements of the future.

To wear a cheerful countenance at all times and give every living creature you meet a smile.

To give so much time to the improvement of yourself that you have no time to criticize others.

To be too large for worry, too noble for anger, too strong for fear, and too happy to permit the presence of trouble.

Hvordan få seg venner i en voksen alder.

Okay, jeg må innrømme at jeg har hengt med hodet siden forrige bloggpost. ”Du finner ut av det” har liksom ikke helt hjulpet og jeg har tenkt meg selv helt gal. Og da mener jeg «får-ikke-til-å-sove-begynte-å-grine-mens-jeg-spiste-frokost-gal». Så nå skal jeg tenke mindre og bare «go with the flow». Tørner og jeg har blitt enige om vi finner en fantastisk mulighet i Norge kan vi alltids flytte dit, så det er jo godt å vite om alt skulle bli for vanskelig og ensomt her på den andre siden av kloden. Jeg har bestemt meg for å gi det et heidundranes forsøk før jeg legger inn årene, så vi får se hvordan det går. Det er ikke kult å innrømme dette, men innsatsen min har nok vært litt halvhjertet hittil. Å få nye venner og en ny omgangskrets er hardt arbeid. En må tørre å by på seg selv hele tiden, og jeg føler jeg har bydd på meg selv i fire år jeg, så jeg har nok fått en ”FUCK IT, JEG SKAL BARE SITTE HER MED SURLEPPA MI”-attitude, men det er jo ingen andre enn oss selv som er årsaken til at vi ikke har en omgangskrets der vi bor, for vi har jo flyttet så mye. Og det kan vi takke oss selv for.

Vi tar ikke slike avgjørelser så tungt Tørner og jeg, skjønner du, så om muligheten byr seg så flytter vi gjerne fra en by til en annen om vi føler jobb og livsstil er bedre der. Eller til et annet land, slik som vi gjorde i 2015 da vi bodde i Bali i en periode. Flyttinga går bra, etter å ha bodd i utlandet i 4 år er jeg ikke lengre redd for å ta sånne valg, det er mer den etableringsfasen jeg synes er vrien. Kanskje fordi jeg føler meg litt lei av å alltid være ”den nye” og konstant finner meg selv tusen mil utenfor komfortsonen min. For det er sånn det føles ut når en flytter til en ny by i et nytt land; alt må finnes ut på nytt. En kjenner ikke veiene, en kjører seg vil, en har ingen venner, ingen familie, ingen jobb å gå til og så videre. I helga fikk jeg nok og ringte flyselskapet for å booke om flybilletten min. Jeg skulle hjem. Nå. Jeg skulle hjem til Melhus for der er alt kjent og kjært. Der har jeg venner jeg har kjent i godt over 20 år, der kjører folk på rett side av veien, der kan jeg spise sodd på søndager, møte en gammel klassekamerat på downtown og der kan jeg veien til butikken i blinde. Der føler jeg meg trygg og selvsikker.

Det viste seg at flyselskapet var stengt fordi det var helg. Faen. Måtte vente til mandag. På denne tiden, som du sikkert nå skjønner, har jeg bestemt meg for å gi det et forsøk til. I går googlet jeg ”How to get friends” og skal nå gjøre akkurat det disse artiklene forteller meg. Jeg har lest flere artikler og samlet de punktene jeg synes var mest passende på en liste. Lista er som følgende:

  1. Bruk de kontaktene du har: Har du noen bekjente eller venners venner i området? Ta kontakt med dem og inviter dem med på kaffe!
  2. Meld deg på et treningssenter: av å trene blir med gladere og mer selvsikker, noe som virker positivt inn på ditt sosiale liv i følge Huffington Post.
  3. Bruk hobbyen din på å møte mennesker med samme interesser: istedenfor å lete etter mennesker som potensielt kan bli dine nye venner bør du lete etter hobbyer som du liker. Hva brukte du å gjøre som barn og ungdom? Dansing? Fotball? Kor? Meld deg på et kurs eller senter og møt mennesker du allerede har ting til felles med.
  4. Ta vare på de vennskapene du allerede har: selv om det kanskje innebærer telefonsamtaler eller å reise.
  5. Ta initiativ og arranger begivenheter: vær proaktiv og arranger sammenkomster og andre arrangement som fjellturer, kinokvelder og så videre. Ikke vent på å bli invitert. Inviter selv!
  6. Bli en YES (WO)MAN: inspirert av Jim Carrey fra filmen Yes Man; prøv å si ja til så mange invitasjoner som mulig. Å ha evne til å si nei er selvfølgelig en veldig viktig egenskap å ha, men i en situasjon hvor en ønsker å skape nye vennskap kan dette være nøkkelen til nye bekjentskaper.
  7. Gjør frivillighetsarbeid: alle kan vi bidra til noe positivt i nærområdet, enten om det er å gå med hunden til naboen eller melde oss på en frivillighetssenter. En flott måte å gjøre en god gjerning, samtidig som det er en fin mulighet til å møte nye mennesker.

 

Så der har du den. Lista mi på hvordan få seg venner i en voksen alder. Så nå skal jeg jobbe meg igjennom denne lista og la deg vite hvordan det går. Oppdaterer iherdig på Snap og Insta Story for de som ønsker å le av meg som sykler Newcastle rundt med hjemlen på snei på leting etter venner.

Ønsk meg lykke til!

En liten snap fra da Krøllisen var på besøk og vi var på sightseeing i Sydney. #turist

Tanker i fredagsnatta.

Her er det sent på kveld, men ikke der du er.

Det har blitt en stund siden forrige bloggpost. Jeg tenkte det var bedre å sortere tankene i hodet før jeg delte dem på cyberspace, men i dag så må det ut. Terapeutisk skrivning, som det så flott heter.

Jeg synes det er vanskelig å velge, jeg.

Det siste året har jeg konstant spurt meg selv: ”Skal jeg velge familie og venner i kjente omgivelser eller samboeren min som jeg er så glad i, i varme, men ukjente omgivelser”. For tiden kan jeg ikke ha det i pose og sekk. Jeg kan kun ha enten-eller, med en liten smakebit av det andre. I går da jeg syklet på en vakker landevei langs havet til lyden av bølgeskvulp og synet av palmer måtte jeg klype meg selv i hånda fordi det var så vakkert. Sangen fra Brelett-reklamen dukket opp i hodet mitt og jeg nynnet for meg selv mens jeg tråkket videre på pedalene i solsteiken. Jeg syklet helt til jeg kom til det offentlige saltvannsbassenget her i Newcastle og hoppet uti.

Jeg fløt på ryggen som en kork og myste smilende mot sola mens det 21 grader varme vannet kjølte ned den varme kroppen min.

 

Jeg hadde blitt litt svett i løpet av sykkelturen, noe som ikke er så rart. Jeg har ikke syklet på en ordentlig tur siden jeg gikk i 10. klasse og skulle til Ånøya for å bade. På Ånøya ble vi bitt av mygg og spiste Polarbrød med brunost. Det er dårlig med både Polarbrød og brunost her i Australia. Derimot har jeg fått nye fregner på nesa og blitt sår i stumpen.

”Du må ikke gruble så mye, Mari” sier Krøllegunn.

”Du må vente å se”. Og jeg venter og jeg ser. Jeg venter så mye at jeg har både fått synlige smilerynker og nærmer meg mitt tredje tiår med stormskritt. Det føles i alle fall slik ut.
”Ta det med ro, Mari. Du er nettopp fylt 26” sier samboeren.
”26 og 3 måneder” påpeker jeg.

Jeg er jo lykkelig på mange måter, men jeg hadde vært lykkeligere om jeg kunne delt opplevelsene mine med de jeg var glad i. I tillegg til han ene jeg er kjempeglad i, selvfølgelig. Forholdet vårt er gull, men han er én person. Det er ikke riktig, og heller ikke rettferdig, å forlange at han skal bli mamma, pappa, søsknene mine og bestevenninnene mine.

 

”Livet er som en kake, Mari. Det handler om å prøve å få alle stykkene” sier samboeren.

Akkurat nå har jeg et vidunderlig stykke. Et stykke med krem og sjokolade, men det mangler sju stykker for å få til hele kaka.

 

Kanskje livet handler om at vi alltid kommer til å lengte etter noe, og at det er opp til oss hva vi velger å lengte etter.

Å lengte etter venner, familie og hjemplassen sin eller personen som gjør at hjertet gjør et ekstra byks samt det hjemmet vi har lagd sammen.

Siste uken av yogastudiet er kommet

Hei kjære venner.

Det går ei lita ri i mellom hver bloggpost her på yogaskolen. Dagene våre er proppfulle så når kvelden kommer er det verken tid eller energi til å gjøre noe annet ennå prøve å sove. Jeg skriver prøve fordi jeg har sovet ganske dårlig i det siste. Det er så utrolig mye å huske; navnene på stillingene på Sanskrit, fordeler og kontraindikasjoner, overganger til stillingene og ikke minst innpust og utpust i riktig rekkefølge. For hver time vi underviser sitter lærerne våre bakers i rommet og tar notater for å komme med konstruktive tilbakemeldinger slik at vi kan forbedre oss litt mer for hver time vi underviser.

Det føles mer eller mindre ut som om man har eksamen hver gang man underviser, og når man i tillegg er nødt til å stå opp klokken ti på fire for å forberede seg selv og yogahallen for timen som starter klokken fem kan du tenke deg at vi blir passe slitne etter endt arbeids- og studiedag. Denne uken her har alle på kurset sett dratt ut i ansiktet og poser-under-øynene er mellomnavnet til de fleste for tiden.

ana-mari-hug

Det er fascinerende hvor godt man blir kjent, og hvor glade man blir i hverandre, på kun fem uker når man bor oppå hverandre.

Jeg må være ærlig; i mårest tenkte jeg meg godt om før jeg sto opp. ”Kanskje jeg kan skippe denne timen? Jeg kan jo gjøre yoga senere i dag! Jeg trenge jo ikke å ha en lærer til stede”. I mårest hadde vi power yoga, en mer dynamisk og sterk praksis med seige bevegelser. Kroppen min har verket denne uka på grunn av mangelen på søvn, mye trening og mange timer sittende på stumpen på et hard gulv. Vi studerer nemlig ikke ved en pult sittende på en stol. Vi sitter med stumpe-rumpen plassert på gulvet, noe som har ført til at hoftene og lysken min er utrolig sår.

Som tidligere studine og kontorrotte er jeg ikke vant til å sitte med beina i kryss på et gulv flere timer i strekk, så mine stakkars hofter holder på å dø.

Det kjennes i alle fall slik ut, så det var ikke særlig fristene å tusle bort til yogahallen i mørket med min allerede verkende kropp, men så kom jeg på hva anatomilæreren vår fortalte oss;

”Yoga er som en buffet. Du trenger ikke å spise alt. Spis det du liker, det du har lyst på den dagen, og la resten ligge.”

Med andre ord; du trenger ikke å gjøre absolutt alt læreren gjør. I sin essens er yoga en meditasjon i bevegelse. Det er ikke en konkurranse om å få huet til gulvet eller tærne rett til værs. Målet er å roe ned tanker og sinn, slik at man føler seg vel, energisk og glad.

excited-yogis

Meg og Jennifer gjør klar yogahallen før yogaklassen vår på onsdag. Vi underviser i grupper på tre og tre.

Med det i tankene trasket jeg bortover til yogahallen og etter endt time var jeg glad for at jeg bestemte meg for å dra. Det skal sies at i morgen, på søndag, skal jeg ta helt fri fra fysisk yoga. Jeg skal sove så lenge jeg vil og jeg skal ikke strekke på en eneste muskel. Jeg skal i hvert fall ikke gjøre noen hofteåpnere. Mine stakkars hofter skal få seg en ordentlig siesta.

 

Selv om vi er under mye press og lite søvn for tiden er jeg fortsatt ufattelig takknemlig for denne opplevelsen. Jeg vet jeg konstant sier det, men jeg må si det igjen; å bo med så mange likesinnede mennesker er helt MAGISK! Jeg kan ikke hjelpe for til stadighet smile fra øre til øre helt ute av det blå. Jeg smiler av takknemlighet og kjærlighet for denne plassen og alle de fantastiske menneske jeg har møtt. Vi praktiserer yoga, beveger oss og puster sammen, synger, danser, ler, gråter, deler historier og spiser fantastisk god mat.

flirings2

Selv om det er litt grinings er det også MYE flirings!

flirings3

Og klemmer.

flirings5

Og enda mer flirings!

Vi bor blant edderkopper, slanger, mangotrær, munker og nonner. Vi synger og vi traller.

gulvet i tempelet

Uten alkohol, uten nikotin, uten kjøtt og uten mye privatliv. Vi deler toalett, dusj, soverom og kjøkken. Det er fascinerende hvor godt kjent man blir på kort tid når man lever slik. Jeg elsker gjengen i gruppa mi. Jeg føler så sterk kjærlighet for dem at jeg blir helt varm inni meg når jeg tenker på dem. Vi har opplevd så utrolig mye sammen de siste ukene. Vi har forandret oss, blitt kvitt mye mental og fysisk dritt. Vi utfordrer hverandre og hjelper hverandre til å bli bedre mennesker og samfunnsborgere. En har liksom ingen plass å gjemme de dårlige sidene sine når man bor i et intensivt kollektiv som dette, og det kan være utfordrende å til stadighet møte sine dårligere sider ansikt til ansikt. I en kollektiv må man alltid ta hensyn, selv om man er sliten eller har en dårlig dag.

 

Her forleden dag ble jeg bitt av en stor edderkopp og fikk diare og feber.

18 timer etterpå ble jeg bitt av en bie og fikk en hoven finger. Jeg sov ikke den natta, så dagen derpå var jeg ikke akkurat blid som en sol, for å si det sånn. Jeg bannet i mitt stille sinn over alle disse krypene som bor i Australia; slanger og dødelige edderkopper. Alt jeg ville gjøre var å sove, men på et intensivt studie er det ikke mye tid til å sove. En må få med seg det en kan. Seks uker går fort. Heldigvis for meg hadde vi en veldig annerledes yogatime den ettermiddagen. Vi hadde en vinyasaklasse til levende musikk hvor vi sang mantra mens vi bevegde oss i takt med musikken. Det var så herlig! Alle i klassen hadde glitrende øyne og store glis.

Samme kveld underviste tre en mine medstudenter en yogatime hvor de spilte gitar og sang en selvskrevet sang mens vi lå i Savasana.

Jeg følte meg så glad og takknemlig at det kjentes ut som om brystkassen min skulle eksplodere.

Tårene trillet nedover kinnene mine i ren kjærlighet og takknemlighet.

Jeg så opp i taket mens vennene mine sang de vakreste noter og tenkte med meg selv hvor utrolig heldig jeg er som ligger her, i Australia, blant disse vakre menneskene og gjør noe av det jeg elsker mest her i verden.

friends

Noen av mine flotte venner og medstudenter.

ana_mari

Ana er en av romkameratene mine og har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg følte meg så takknemlig for at jeg tok valget om å flytte til Australia for fire år siden; at jeg turte å reise ifra det som ikke lengre gagnet meg. At jeg turte å la den Mari jeg alltid har vært på innsiden komme fram, istedenfor å være den Mari jeg trodde jeg måtte være.

Fra å være ei ung jente som måtte ha på sminke for å dra på butikken (om det så bare var concealer og å fylle inn øyenbrynene) er det utrolig befriende å bare være Mari. Mari med buste-hår og blå øyne. Mari som spretter bortover veien uten sko mens hun synger en liten sang. Mari som ler og griner, og som tør å fortelle at hun av og til er redd, usikker og forvirret. Mari som ikke trenger alkohol for å føle seg vel i en samtale med ukjente mennesker.

Jeg hater den personen jeg er når jeg drikker alkohol.

Jeg har alltid fordratt henne, til og med da jeg var yngre, så det å bo i et kollektiv med 100 andre mennesker hvor det er absolutt nulltoleranse for alkohol er latterlig deilig. I går hadde vi pizzakveld, spilte musikk og danset rundt et bål. 85% av oss ville aldri sluppet oss løs på denne måten uten alkohol i blodet før, men her føles det helt naturlig.

Vi danset og lo helt til føttene våre verket, og klokken ni gikk vi alle til sengs. Glad og utmattet.

campfire krishna

Pizzakveld og dansing rundt bålet!

Du skjønner det, når en står opp klokken fire hver morgen er det ikke så lett å holde øynene åpne etter klokken er slaget ni på kvelden. Nok en ting jeg elsker med denne plassen; å stå opp før solen og legge seg når solen er gått ned. Innen yogafilosofi er det å følge solas rytme en del av deres ritualer, og det har nå blitt en vane jeg er veldig glad i.

Neste uke er min siste uke her på yogaskolen.

Disse seks ukene har gått utrolig fort. Jeg har tatt noen små videosnutter jeg kommer til å dele med dere når jeg kommer hjem igjen og får tilgang til ordentlig internett, slik at dere får et ordentlig innblikk i hvordan dagene våre her på Krishna Village er. Det kommer til å bli litt rart å være ute ”i den virkelige verden igjen”, men når et kapittel avsluttes starter et nytt. Tørner og jeg har jo akkurat flyttet til en ny by, så det skal bli spennende og interessant å se hva jeg ender opp med å gjøre denne gangen.

yogalærerkurs

Undervisning på gang.

Ha en fantastisk lørdag, ditt flotte menneske! Og du? Følg drømmene dine da, vel.

Namaste,

Mari

Pytonslanger, nudiststrand og første time som (snart sertifisert) yogalærer

Heisann kjære, fine, snille, FLOTTE blogglesere.

Dere gjør meg så utrolig glad! Jeg tror ikke dere skjønner hvor mye det betyr for meg å motta kommentarer på bloggen og meldinger på Facebook. Det er stor stas når jeg får kommentarer hvor mennesker i ulike aldre takker meg for å inspirere dem til å gå utenfor komfortsonen sin og følge magefølelsen sin. Det er nemlig akkurat det jeg prøver å gjøre. Selvfølgelig var det skummelt å flytte til Australia blott for meg selv for fire år siden, men fyttigrisen som jeg har vokst. Det valget var noe av det beste valget jeg har tatt for meg selv.

Livet er så alt for kort og skjørt til å gå rundt å ha det fælt eller føle seg fanget.

Er du ulykkelig der du er så er det ditt eget ansvar å endre livssituasjonen din, slik at ting blir bedre. Ting kan nemlig bli bedre, skjønner du. Du er din egen lykkessmed. Som yndlingssitatet mitt så fint sier og som jeg skrev om i e-boken min:

move

Tiden flyr her på Krishna Village hvor jeg studerer for å bli sertifisert yogalærer. Denne uken gikk spesielt fort da vi har begynt med klasser selv. Det har vært grytidlig morgener (står opp 03.50 hver dag) og masse nerver denne uken, men det har også vært et herlig adrenalinrush og mange klemmer etter endt yogaklasser. Jeg har innsett at jeg absolutt elsker å veilede studentene mine igjennom yoga og det gjør meg genuint glad når jeg ser hvor avslappet og lykkelige mange av studentene mine er etter endt yogatime.

Seva at krishna village

En del av kurset vår er å hjelpe til på gården hvor vi luker ugress i grønnsakshagen.

Krishna Village

Denne uken har vi delt på å være yogalærer og jeg fikk tildelt åpningsseremonien hvor jeg blant annet måtte synge et mantra for å åpne yogaklassen.

For et lita trøndersnelle som kun synger alene i dusjen var dette uten tvil LANGT utenfor komfortsonen min og jeg følte meg skikkelig nervøs, men det gikk kjempebra.

Jeg sang noen av Sanskritordene feil her og der, men skittau, det er lov til å gjøre feil. Det er jo sånn vi lærer! Jo dypere forståelse jeg får av yoga og anatomi jo mer elsker jeg å lære bort. Forskning viser gang på gang fordelen ved å praktisere yoga, og i et samfunn hvor mange av oss sitter på rumpa i timevis og generelt har dårlig holdning er yoga en fantastisk motreaksjon til vårt vestlige levesett. Å puste og strekke på kroppen er noe mange av oss tar forgitt, noe som fører til stress, angst og rygg/nakke-problemer. Flaks at jeg nå snart er sertifisert yogalærer og kan hjelpe folk igjennom disse problemene!

YTT Krishna Village

WUHU! Første yogatime for YTT (Yoga Teacher Trainees)

kv-blog-post-3

Rommet er klart for studentene for dagens første yogatime som starter 05.00.

 

Forrige helg kom Steve og hentet meg fordi vi skulle ha en kjærestehelg i Byron Bay for å feire 33-årsdagen hans. Det var utrolig deilig å komme seg bort for et par dager, og ikke minst var det deilig å få ta seg et langt bad og svømme i havet igjen. Krishna Village er på innlandet, så bortsett fra å dusje kan vi kun bade i en liten elv som rinner langs gården vi jobber på. Vannet i elva både lukter og smaker kuskit, så vi blir liksom aldri helt rene. Min tidligere så freshe bikini er nå brun på grunn av vannet i elven, så du kan tenke deg hvordan det er. Det er også ormer, pytonslanger og skilpadder i elven så man plasker rundt med høy puls. Her forleden dag fant vi en 2 meter lang pytonslange utenfor det ene teltet vårt. No joke. Men hva annet kan man gjøre når det er 39*C i skyggen? Som du kan tenke deg så var stor stas å få vaske seg på ordentlig.

 

yoga_mari_westad

Steve og jeg bodde på en nydelig plass i helgen hvor det var stor plass til å praktisere yoga.

Byronbay

Byron Bay er ufattelig vakkert!

Vi koste oss gløgg i hjel i Byron Bay. Vi spiste på restauranter, svømte i havet, gikk fine turer, så på solnedgangen, jabbet, nusset, lo og koste oss. På den ene spaserturen vi gikk kom vi til en ufattelig vakker strand med nesten ingen mennesker. Krystallblått hav, kritthvit sand, palmer og blomster over alt. Det så rett og slett ut som paradis. Vi fant fort ut hvorfor det var så få mennesker der da jeg så en gammel mann bøye seg ned med stumpen rett til værs. Uten truse. Stranden var nemlig en nudiststrand.

Jeg rev av meg bikinien og hvinte i fryd mens jeg løp ned til havet. Det var så utrolig befriende å løpe splitter naken og kaste seg inn i bølgene. Steve behold shortsen sin på, for han var litt engstelig for å bli solbrent på snurrelutten.

Stranda var lang, så selv om det var rundt ti mennesker der var alle så spredt at det føltes ut som om vi hadde stranda for oss selv. Det var en skikkelig fin dag og et artig minne jeg kommer til å ha med meg for alltid.

img_2340

solnedgang i byron bay

Ingenting slår solnedgang over Byron Bay.

Ellers så har uke tre av yogatreningen vært utfordrende for mange med mye nerver, lite søvn, masse studering, mye fysisk trening og lite privatliv. Dette har ført til at folk er mer irritable og det har vært heftige diskusjoner og en del grining i leiren. Vi har fortsatt mye sang, dans og meditasjon daglig, noe som gjør at mange får utløpt følelser og tanker de kanskje har holdt inne over lang tid. Heldigvis gir vi hverandre mye rom for utløp av følelser, og vi går alltid til sengs med en god følelse. Å bo med så mange mennesker er selvfølgelig utfordrende på mange måter, men samholdet er utrolig vakkert og til stor hjelp. En føler seg i hvert fall ikke alene her på Krishna Village! Det skal være sikkert.

 

Jeg har forresten begynt å blogge for yogaskolen, så du må gjerne følge Krishna Village på Facebook og lese mitt første innlegg her.

 

Jeg håper du har det bra, og at du griper februar med begge hendene. Si ja til mulighetene som byr seg og vit at du er bra nok akkurat sånn som du her.

 

Namaste.

Mari x

En hilsen fra yogaskolen

Wow.

Hvor skal jeg starte? For de av dere som ikke har fått det med dere befinner jeg meg nå på Krishna Village, en liten time unna Byron Bay, hvor jeg studerer for å bli sertifisert yogalærer. Jeg har kun vært her i seks dager, og det har allerede vært livsendrende. Klisje som det kanskje høres. Jeg må til stadighet klype meg i armen, og til tider kjenner jeg meg så lykkelig og takknemlig at jeg er redd for at brystkassen min skal eksplodere i tusen biter. Det er når man følger magefølelsen sin og sine innerste drømmer at fantastiske ting virkelig begynner å skje. Dette er helt motsatt av karriere og statusjaget som ofte preger storbyer, slik som Sydney hvor jeg bodde før. Her på Krishna Village har det ikke noe å si hvor mye (eller lite) penger du har på bankkontoen din, hvor du kommer fra, hvilken tro du har eller hva etternavnet ditt er. Vi som bor på campen kommer fra alle verdens land med alle verdens interesser, bakgrunner og erfaringer, men vi har noe til felles; vi tror på at livet er mer enn penger, store hus og nye biler. Vi søker etter noe annet og mer meningsfylt. Vi er opptatte av å ta vare på hverandre, hvor maten vår kommer fra, vår egen, og andres, helse. Vi tror på at energien du sender ut kommer tilbake og at vi alle har et ansvar for å være et så godt menneske vi kan. Det er en helt fantastisk energi som skapes når så mange likesinnede bor på en plass.

eco-yoga

Så la meg forklare litt mer hvor jeg studerer og hvordan dagene våre fungerer. Som nevnt bor jeg på en plass som heter Krishna Village. Det er en community (for mangel på norsk ord. Jeg synes ikke ”samfunn” ringer like godt, men i bunn og grunn så er vi et samfunn) hvor likesinnede lever side ved side. Krishna Village eier rundt 1000 kvadratmeter med land hvorbackpackere, munker, nonner, yogastudenter, yogalærere og retreatgjester lever sammen. Vi bor og sover på en liten gård hvor vi har kyr og en massiv grønnsakshage som sprer seg rundt hele gården. Backpackere kan bo gratis på gården mot at de jobber fem timer hver dag 6 dager i uken. De får også delta på de to daglige åpne yogaklassene og den daglige åpne filosofiklassen vi har. Retreatgjestene betaler for å bo her, så de slipper å gjøre noe som helst, annet enn å slappe av og delta på så mange yogatimer de ønsker. Gården er et stykke unna alt og alle, uten dekning eller internett, så de som kommer hit søker ofte stillhet og refleksjon. Mange av gjestene befinner seg i ei veiskille i livet eller har andre årsaker til at de ønsker å ha tid for seg selv, som for eksempel samlivsbrudd eller et ønske om å stoppe en uønsket oppførsel. Alkohol, narkotika er strengt forbudt på gården og vi må alle følge en vegetariansk diett.

 

Vi får alle tre måltid daglig, hvor to av måltidene er i tempelet. Her sitter vi alle på gulvet, i indisk stil, og spiser. Maten vi får servert er curry med grønnsaker og til frokost får vi grøt med rosiner i tillegg. Vi har alltid frukt og nypresset juice ved siden av. En veldig sunn diett. Så sunn at magen min friket helt ut, og jeg har sprunget fram og tilbake på do siden dag to.

Spruttusjuttu, som vi sier på godt trøndersk.

Jeg føler meg ikke syk, så det er nok bare en renselsesprosess kroppen min går igjennom. Jeg svetter noe helt enorm og har fått kviser over alt. Mange av oss er i samme båt, og lærerne våre fortalte at mange reagerer på denne måten de første to ukene fordi kropper vår skiller ut så mange giftstoffer. Australia putter mange kjemikalier i vannet sitt, spesielt i storbyer. I og rundt Sydney smaker vannet som badebasseng, med mindre du kjøper filter. Men bruker du filter filtrerer du også bort mange av de ”gode” stoffene og mineralene vannet har å by på. Her på gården kommer vannet vårt rett fra fjellet og er proppfull av mineraler, så bade vannet i seg selv er annerledes enn det vi er vant til. Jeg har vært så heldig å fått en kvise midt mellom øyebrynene, men så jeg glir rett inn blant munkene og nonnene som alltid maler på seg et merke i mellom øynene. Jeg ser veldig stilig ut, som sikker kan tenke deg.

ytt

Dagen vår starter klokken 04.30 hver dag, hvor vi tar en kjapp vask før vår første yogatime klokken 05.00. I følge yogiene er timen før soloppgang en hellig time, hvor verden er stille og et perfekt tidspunkt for å gjøre yoga. Å stå opp så tidlig er overraskende lett, og jeg har faktisk blitt veldig glad i å stå opp før solen. Vi har en time yoga fra 05.00 til 06.00 før vi starter vår første filosofi eller anatomiklasse fra 06.15 til 08.15. Deretter er det frokost i tempelet, før andre runde med teori starter fra 09.15 til 12.15.

Fra klokken 12.30 til 13.00 sitter vi i en sirkel å synger.

Ja, jeg vet dette høres helt kårny og hippe ut, og tro meg, det er det også, men det er også overraskende koselig og fint. Jeg følte meg helt klart veldig snål første gang vi gjorde dette, men det er en del av praksisen her på Krishna Village så vi må alle delta. Jeg har ikke sunget på denne måten siden jeg gikk på barneskolen, så de første gangene satt jeg egentlig bare å mumlet og så meg rundt. Jeg så meg rundt på alle de forskjellige menneskene og måtte knise inni meg selv. Det var som tatt ut av en film. Her satt jeg i en sirkle på gulvet med en gjeng voksne mennesker som synger, nynner, klapper i hendene og beveger overkroppen i takt med musikken. I midten av sirkelen sitter et par mennesker å trommer på indiske instrument og gitarer.

Enn at jeg, fra lille Melhus, befinner meg her blant langhårede menn i hippie t-skjorter og damer med hårete armhuler og ring i nesa som sitter rundt i en sirkel med øynene lukket og syngende med et salig glis om munnen.

Det er ikke meningen å stereotype her altså, men jeg må innrømme at det er litt som en ofte ser for seg et yogasamfunn skal være, og jeg digger det! Men det er også mange av oss uten ring i nesa og som fortsatt barberer armer og bein, og som ikke deler samme trossyn, og det er jo akkurat det som gjør denne plassen så utrolig fascinerende! Jeg digger det! Jeg går stort sett rundt med et stor smil om munnen, fordi jeg trives så godt. Det er latterlig digg å være langt unna et overfladisk levesett og overfladiske mennesker. Selv om jeg ikke kommer til å adoptere den ekstreme versjonen av en yogi sitt tankesett, kommer jeg nok til å prøve å ta med meg så mange rutiner som mulig med meg hjem igjen.

gardening

Vi er også nødt til å jobbe i løpet av kurset. Dette er for å finansiere avslaget vi alle får i prisen på kurset. Krishna Village tilbyr Australia’s rimeligste kursavgift, mot av vi alle jobber noen dager i uken. I går hadde vi vår første arbeidsdag og vi hjalp alle til med å luke ugress i grønnsaksshagen. Det var deilig å stå med rumpa til værs og få skitt under neglene igjen. Selv er jeg veldig glad i å holde på i hagen og være vitne til at ting gror. A gro sin egen mat er noe av det flotteste vi kan gjøre for oss selv. Om det så er bare en liten tomatbusk og noen krydderplanter som timian og basilikum. Jeg må innrømme at det var hard arbeid i hagen. Vi var alle krokryggede da vi var ferdige etter fem timer i solsteiken. Vi fikk også kurs i førstehjelp i slangebitt før vi gikk til hagen, noe som gjorde meg litt engstelig til å starte med. Det bor nemlig også brune slanger på Krishna Village, og de er en av de mest giftige slangene i hele Australia. De er faktisk dødelige, men det finnes heldigvis motgift. Vi fortalte oss at om vi blir bitt må vi sette oss rett ned og prøve å holde oss rolig slik at giften sprer seg saktere. Beveger vi oss eller roper etter hjelp øker hjerterytmen og giften sprer seg fortere. For en liten trønder var dette helt absurd, men jeg er glad for at de fortalte oss hvordan ting fungerer. Det bor også noen av Australia’s giftigste edderkopper her, men jeg tror jeg dropper å beskrive dem slik at ikke lille Krøllisen friker helt ut når hun leser dette.

lykkelig

Gården befinner seg på innlandet, så det er ikke en strand innen rekkevidde, noe som kan føles litt frustrerende når gradestokken viser 35*c-39*c. Vi har derimot en kjempefin elv som renner ved gården hvor vi bor, som de lokale kaller ”massasjesteinene”. Vi trodde at dette mente at det føltes ut som en massasje når vi rutsjet ned det lille fossefallet som var en del av elven, men den gang ei. Vi holdt på å slo oss i hjel alle mann. Steinene var så glatte at jeg snurret rundt og landet på magen mens jeg suste nedover i full fart.

Jeg mistet både bikinitoppen og bikinitrusa, og siden strømmen dro meg nedover hvor fossen sluttet ble jeg snudd opp ned, så den vakre og bleike trønderstumpen min føyk rett til værs.

Jeg klarte ikke å snu meg rundt med en gang, så jeg fløyt i denne stillingen et godt stykke nedover elva. For et syn det måtte vært! Jeg trodde jeg skulle flire meg i hjel. Romkameraten min Ana, så ikke hvor mye jeg slo meg da jeg rutsjet nedover så hun satte utfor like etter meg, og det samme skjedde med henne. Jeg lo så mye at jeg trodde jeg skulle drukne. Det var det artigste synet jeg noensinne har sett! Så nå er vi gule, blå og lilla alle mann. Leksa er lært, så de siste gangene vi måtte kjøle oss ned holdt vi oss til elva og ikke det lille fossefallet.

 

Kurset er veldig intensivt og siden yoga er helbredende både for kropp og for sinn er det mange følelser som dukker opp hos studentene. På introduksjonsdagen sa lærerne våre at dette kurset kom til å tygge oss i filler, svelge oss for så å spytte oss ut igjen. Det kom til å bli tøft emosjonelt sett, men når alle disse lagene er tatt bort står vi igjen med en solid kjerne. ”Dere kommer til å gråte. Noen kommer til å gråte mye, men dette er en plass for støtte og kjærlighet så la følelsene, uansett hva de er, komme”. Vi har som sagt hverken mobildekning eller internett på campen, og med tre timer yoga per dag og en time sittende meditasjon er det uten tvil mye tid hvor følelser og tanker kommer til overflaten. Det er veldig interessant, jeg vet ikke helt hvorfor, men det ser ut til at de fleste av oss strever mest med syngingen. Eller chanting, som det kalles. Chanting er å synge et mantra igjen og igjen. Dette gjør vi i 30 minutter i strekk hver dag, og det er her mange begynner å gråte. Selv har jeg kun fått gåsehud og følt en enrom lykkefølelse av å synge, men folk reagerer forskjellig.

 

Jeg har også grått, og kommer nok til å gjøre det igjen. Jeg gråt på dag nummer to, da vi hadde en øvelse for å bryte isen med alle på campen. Både frivillighetsarbeidere, gjester og yogastudenter var samlet og etter å ha lært en sang skulle vi gå rundt i rommet mens vi sang. Da musikken stoppen skulle vi finne en partner som sto ved siden av oss, og snu oss med ansiktet mot hverandre. Vi skulle se hverandre i øynene, ta tak i hendene til hverandre og synge sangen vi nettopp lærte mens vi holdt øyenkontakten. Bare det å se et fremmed menneske dypt i øynene over lengre tid var emosjonelt for noen. Vi lever i et samfunn hvor vi digitalt sett er tilkoblet 24/7, men mange av oss mangler direkte menneskelig kontakt. Vår generasjon snakker over meldinger og Apper. Vi sender snapper, medlinger og emojis, men vi sitter ikke lengre tett inntil hverandre og deler historier. Om vi først møtes siter fortsatt mange av oss med øynene limt på mobilen mens vi scroller og mumler ”ja”, ”kult” og ”sier du det” mens de vi er glade i prøver å fortelle oss ting. Så det å stå så nære et fremmed menneske, røre dem og synge for dem var veldig konfronterende og emosjonelt for mange.

 

Teksten vi sang var også ganske intens. Den var slik: ”Let me take peaceful steps upon this eart. I bow to the divine in you”. Da vi sang den første setningen gikk vi i ring mens vi holdt hverandre i hendene og da vi kom til den andre setningen bukket vi for hverandre. Å høre de ordene mens noen ser deg inn i øynene og bukket for deg, ble for meget for mange og mange begynte å gråte allerede her. Det er selvfølgelig en årsak til at mennesker ender opp til Krishna Village. Jeg tror mange av oss har gått igjennom ting som gjør at vi søker etter noe mer, så vi kommer alle med emosjonell bagasje i ulike former. For min del kom gråten da jeg kom ansikt til ansikt med ei av jentene på gruppa som har med seg sin 8 måneder gammel baby. Hun hadde babyen på armen mens vi gjorde denne øvelsen og det traff en sårt punkt i meg som fikk tårene mine til å renne og halsen til a knyte seg. Noen føler kanskje at jeg deler for mye, men jeg synes det er viktig å prate om at ikke livet alltid er en dans på roser. I 2015 måtte jeg og Steve gå igjennom en abort, og det er fortsatt ganske sårt for meg. Da jeg kom ansikt til ansikt med jenta og den søte lille babyen hennes rant begeret over. Hjertet mitt verket og jeg griner nå igjen bare av å skrive om det, faktisk. For meg er det en veldig merkelig følelse, det er som om det er et savn og et verk etter noe som aldri en gang var der. Kanskje kommer disse ukene til å rense bort den sorgen også. Her er det i hvertfall rom for å gråte, mens i ”den virkelige verden” har jeg til stadighet fått beskjed at en ikke skal snakke eller åpne seg opp om abort. Så det føles godt å gi litt slipp.

 

Uansett, over til noe positivt. Anatomien vi lærer er helt fantastisk og jeg kan knapt vente med å bli sertifisert yogalærer. Jeg gleder meg så utrolig mye til å reise hjem på besøk i sommer og holde kurs og timer for venner, familie og alle andre som er interesserte. Du må ikke bli skremt bort fra yoga på grunn av innlegget her. Yoga trenger ikke å være like ”hippe” som vi har det her. Yoga er akkurat det du bestemmer at det skal bety for deg.

 

(P.S beklager om det var mange skrivefeil i dette innlegget. Jeg har dessverre ikke tid til å lese igjennom innlegget før jeg publiserer det, fordi jeg sitter på en liten kafe og siden jeg ikke har bil må jeg reise tilbake til campen med de andre, så jeg hadde ikke så god tid på å skrive dette innlegget).

 

Tusen takk for at du er med meg igjennom det eventyret her. Og tusen takk til alle dere som hjelper meg å finansiere drømmen her ved å kjøpe e-boken min, ”Boken jeg aldri fikk”. Den kan fortsatt kjøpes her, om du er interessert.

 

Godt helg, fantastiske mennesker!