Forfatter: mariwestad

En hilsen fra yogaskolen

Wow. Hvor skal jeg starte? For de av dere som ikke har fått det med dere befinner jeg meg nå på Krishna Village, en liten time unna Byron Bay, hvor jeg studerer for å bli sertifisert yogalærer. Jeg har kun vært her i seks dager, og det har allerede vært livsendrende. Klisje som det kanskje høres. Jeg må til stadighet klype meg i armen, og til tider kjenner jeg meg så lykkelig og takknemlig at jeg er redd for at brystkassen min skal eksplodere i tusen biter. Det er når man følger magefølelsen sin og sine innerste drømmer at fantastiske ting virkelig begynner å skje. Dette er helt motsatt av karriere og statusjaget som ofte preger storbyer, slik som Sydney hvor jeg bodde før. Her på Krishna Village har det ikke noe å si hvor mye (eller lite) penger du har på bankkontoen din, hvor du kommer fra, hvilken tro du har eller hva etternavnet ditt er. Vi som bor på campen kommer fra alle verdens land med alle verdens interesser, bakgrunner og erfaringer, men …

Migrene, parkeringsbot og en knallrød kvise på nesa

Da er vi kommet inn i uke to av det nye året allerede, og for min del kom det nye året som ”julkvelden på kjerringa”. Vi er for tiden hjemløse og lever igjennom Air B’n’B hvor vi flytter til en ny familie hver uke. Jeg begynner å bli litt lei av å alltid være på besøk og savner å ha mitt eget sted, men jeg prøver å fokusere på hvor heldig jeg er som får lov til å møte så utrolig mange forskjellige og fantastiske mennesker. Men av og til er det enklere sagt enn gjort å være positiv. For noen dager siden hadde jeg et så intenst migreneanfall at jeg måtte få hjelp av ambulanse. Det er dessverre ikke mye en kan gjøre med smertene i hodet (dere som selv har migrene vet hvordan det der), men jeg fikk en sprøyte som skulle hjelpe meg mot oppkast. Jeg aner ikke hvorfor, men det siste året har migrenen min utviklet seg til det verre og jeg har begynt å spy som en stukken gris hver …

Mari på loffen

Da sitter jeg her og er hjemløs igjen. I dag har vært en skikkelig kjedelig dag. Jeg har dratt fra visning til visning, og vi er utrolig mange om beinet. Jeg trodde det skulle bli færre folk her i Newcastle, men på utleiesiden er folk fortsatt helt bananas. Vi er 10-25, av og til 30, stykker per visning, så bare det å finne parkering er et herk. Jeg bladde igjennom en gammel dagbok fra 2015 tidligere i dag og for akkurat to år siden var vi i akkurat samme båt. For to år siden bodde vi på Bali i tre måneder og da vi reiste tilbake til Perth i Australia fikk vi oss ingen plass å bo. Det endte med at vi levde i en koffert igjennom Air B’n’B i litt over seks uker. Det var halve semesteret mitt på universitetet, det. Altså misforstå meg rett, jeg er takknemlig for å ha tak over hode og jeg vet det er mange andre ting å være takknemlig for også, men av og til blir jeg bare …

GODT NYTTÅR!

Jeg er en sucker for nyttår. Jeg er en av de personene som helt ærlig føler nyttår byr på nye muligheter. Blanke ark med fargestifter til. Jeg har mål og nyttårsforsetter klar, og reflekterer over året som har vært. Dette har vært et veldig rart år. Mitt 25 år representerte uten tvil en kvartlivskrise. Et år jeg stilte spørsmålstegn ved alt. Hva jeg ville gjøre, hvor jeg ville bo, hvem jeg ville være og hvem jeg ønsket å være sammen med. Å bli ferdig utdannet og komme seg i arbeidslivet ”downunder” var uten en tvil et slag i trynet. Plutselig var jeg ikke så sikker på om jeg ville bo i Australia lengre. Å bo i Australia var helt greit som student, for da hadde jeg to lengre ferier per år og jeg kunne lett reise hjem til Norge for en periode eller to. Men som arbeidstaker fikk jeg fire stusselige uker ferie per år. Fire uker som skal deles mellom min familie og Tørner sin familie. Det vil si, om ting skulle være rettferdig, …

Vi skal flytte!

Som noen kanskje har fått med seg så skal vi flytte fra Sydney ”suburbia” til Newcastle. Jeg har fått en del meldinger fra venner og familie som gleder seg til å komme på besøk nå når vi flytter nærmere Norge, men sannheten er at vi kun er 3 timer nærmere. Med bil. Fra Sydney. Det er ikke Newcastle i England vi skal flytte til, men Newcastle her i Australia. Hadde vi flyttet til Europa ville jeg heller bodd i Norge enn i England, for å si det sånn. Tørner har fått seg en ny jobb som senior prosjektleder for et firma som har spesialisert seg på uteområder og campingplasser, noe som passer oss utmerket siden vi er så glad i å dra på campingtur. Den nye jobben har hovedkontor i Newcastle, så da bestemte vi oss for å flytte dit. Vi kommer til å flytte i romjula, så nå driver vi å leter etter en ny plass å bo og et hus som tikker alle boksene våre. Sånn som: Parkeringsplass til to biler (Steve får …

Wow, dette var overveldende!

Wow. Responsen på forrige innlegg har vært helt overveldende. TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE GODE ORD OG MELDINGER! Det har vært to utrolig flotte og forbausende dager. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs da jeg postet innledningen til e-boken min, fordi jeg vet den er veldig ærlig. Jeg klarte knapt å sove den natta, fordi magen min kjentes så rar ut. Men da jeg våknet til alle kommentarene og meldingene deres ble jeg så glad og lettet. Med en slik respons føles det ut som om jeg er på rett spor, og det er så godt. I går kveld da jeg lå i badekaret og tenkte over alt som har skjedd, både de siste dagene men også for lenge siden, begynte jeg plutselig å gråte. Og da mener jeg ordentlig grining med hulking og det hele. Gråten kom så brått og ut av det blå at jeg ble helt overrumplet. Det var ikke det at jeg følte meg trist. Faktisk var det helt motsatt. Jeg følte meg så takknemlig og så lettet at …

boken_jeg_aldri_fikk

Boken jeg aldri fikk.

 Introduksjon Å skrive denne e-boka er som å pakke ut av kofferten etter en lang reise. Jeg vet det burde gjøres, men jeg får meg liksom ikke helt til å starte. Kanskje fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal starte. Jeg kommer på en haug av andre viktige ting som jeg må gjøre, og plutselig finner jeg meg selv bak pc-en for å lete etter oppskrifter på sukkerfrie banankaker eller med ansiktet trykt mot baderomsspeilet for å klemmer kviser. Jeg finner på alt annet enn å pakke ut av kofferten tross i at jeg vet livet kommer til å føles så mye enklere og renere med en ryddig koffert. Det er bare så vanskelig å starte.   Det skal sies at jeg har lyst til å skrive denne boken. Jeg er nødt til å skrive denne boken. Mest for min egen del, men også for å sette lys på et tema som gjør ondt for mange og som kanskje til og med kan hjelpe noen på veien. Det er nemlig akkurat fem år siden …