Brain Dump, Hverdag
Comments 5

Tanker i fredagsnatta.

Her er det sent på kveld, men ikke der du er.

Det har blitt en stund siden forrige bloggpost. Jeg tenkte det var bedre å sortere tankene i hodet før jeg delte dem på cyberspace, men i dag så må det ut. Terapeutisk skrivning, som det så flott heter.

Jeg synes det er vanskelig å velge, jeg.

Det siste året har jeg konstant spurt meg selv: ”Skal jeg velge familie og venner i kjente omgivelser eller samboeren min som jeg er så glad i, i varme, men ukjente omgivelser”. For tiden kan jeg ikke ha det i pose og sekk. Jeg kan kun ha enten-eller, med en liten smakebit av det andre. I går da jeg syklet på en vakker landevei langs havet til lyden av bølgeskvulp og synet av palmer måtte jeg klype meg selv i hånda fordi det var så vakkert. Sangen fra Brelett-reklamen dukket opp i hodet mitt og jeg nynnet for meg selv mens jeg tråkket videre på pedalene i solsteiken. Jeg syklet helt til jeg kom til det offentlige saltvannsbassenget her i Newcastle og hoppet uti.

Jeg fløt på ryggen som en kork og myste smilende mot sola mens det 21 grader varme vannet kjølte ned den varme kroppen min.

 

Jeg hadde blitt litt svett i løpet av sykkelturen, noe som ikke er så rart. Jeg har ikke syklet på en ordentlig tur siden jeg gikk i 10. klasse og skulle til Ånøya for å bade. På Ånøya ble vi bitt av mygg og spiste Polarbrød med brunost. Det er dårlig med både Polarbrød og brunost her i Australia. Derimot har jeg fått nye fregner på nesa og blitt sår i stumpen.

”Du må ikke gruble så mye, Mari” sier Krøllegunn.

”Du må vente å se”. Og jeg venter og jeg ser. Jeg venter så mye at jeg har både fått synlige smilerynker og nærmer meg mitt tredje tiår med stormskritt. Det føles i alle fall slik ut.
”Ta det med ro, Mari. Du er nettopp fylt 26” sier samboeren.
”26 og 3 måneder” påpeker jeg.

Jeg er jo lykkelig på mange måter, men jeg hadde vært lykkeligere om jeg kunne delt opplevelsene mine med de jeg var glad i. I tillegg til han ene jeg er kjempeglad i, selvfølgelig. Forholdet vårt er gull, men han er én person. Det er ikke riktig, og heller ikke rettferdig, å forlange at han skal bli mamma, pappa, søsknene mine og bestevenninnene mine.

 

”Livet er som en kake, Mari. Det handler om å prøve å få alle stykkene” sier samboeren.

Akkurat nå har jeg et vidunderlig stykke. Et stykke med krem og sjokolade, men det mangler sju stykker for å få til hele kaka.

 

Kanskje livet handler om at vi alltid kommer til å lengte etter noe, og at det er opp til oss hva vi velger å lengte etter.

Å lengte etter venner, familie og hjemplassen sin eller personen som gjør at hjertet gjør et ekstra byks samt det hjemmet vi har lagd sammen.

Reklamer
This entry was posted in: Brain Dump, Hverdag

av

Mitt navn er Mari. Jeg er ei utadvent og reiseglad trønderjente som bor i Australia, nærmere bestemt Perth, med min fantastiske samboer. Her tar jeg en bachelor i ledelse og psykologi, mens jeg på fritiden gjør det jeg elsker mest av alt; å reise, lage mat, danse og å drive med håndarbeid. Når jeg er på mitt lykkeligste er det enten på nye eventyr, på kjøkkenet eller å drive med noe kreativt. Om det er å tegne, fotografere, male eller strikke har ikke så mye å si, så lenge det er noe jeg skaper. På denne bloggen ønsker jeg å dele mine reisetips med dere (som har blitt en del i løpet av årene), matoppskrifter, DIY-ideer og hverdagen min generelt. Jeg håper jeg kan inspirere og engasjere, slik jeg selv blir inspirert og engasjer av dyktige bloggere. Ha en god lesning! :-)

5 Comments

  1. Skriv mer, Mari! Jeg leser ikke blogger, – bortsett fra din ;D Inspirerende å følge deg!

    • åh, Adine, den kommentaren gjorde meg glad. Det er sa koselig å få slike kommentarer, og ikke minst motiverende! Tusen takk!! 😀

  2. Flott innlegg! Det er ikke lett med sånne valg. Kanskje kan du gjøre litt begge deler nå som du har fått en litt mer fleksibel deltidsjobb? Reise til Norge med jevne mellomrom å holde workshop? Du kommer til å finne ut av det, bruk tiden til hjelp❤️

    • Tusen takk for kjempefin kommentar, Oda mi. Ja, det er det som er målet. Tusen takk for peptalk og gode ord. Det hjelper!! x

  3. Hei Mari,
    kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Er selv inn i en lignende prosess, hvor det kjennes som om kropp og sinn slites mellom stabilitet og trygghet på den ene siden, og eventyr og forelskelse på den andre kanten. Kommer til å prøve noen av tipsene som du nevner i det neste innlegget ditt, det med å få venner. Vil gjøre en innsats, men kjenner eg er lei av å stadig være i «bli kjent» fasen, både i møte med nye mennesker, men også hvor eg til stadighet må ble kjent med meg selv på ny.
    Ønsker deg lykke til! Og kommer nok til å titte innom bloggen din innimellom 🙂
    Hilsen en annen Mari i Nederland

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s