Hverdag, Yoga
Comments 3

En hilsen fra yogaskolen

Wow.

Hvor skal jeg starte? For de av dere som ikke har fått det med dere befinner jeg meg nå på Krishna Village, en liten time unna Byron Bay, hvor jeg studerer for å bli sertifisert yogalærer. Jeg har kun vært her i seks dager, og det har allerede vært livsendrende. Klisje som det kanskje høres. Jeg må til stadighet klype meg i armen, og til tider kjenner jeg meg så lykkelig og takknemlig at jeg er redd for at brystkassen min skal eksplodere i tusen biter. Det er når man følger magefølelsen sin og sine innerste drømmer at fantastiske ting virkelig begynner å skje. Dette er helt motsatt av karriere og statusjaget som ofte preger storbyer, slik som Sydney hvor jeg bodde før. Her på Krishna Village har det ikke noe å si hvor mye (eller lite) penger du har på bankkontoen din, hvor du kommer fra, hvilken tro du har eller hva etternavnet ditt er. Vi som bor på campen kommer fra alle verdens land med alle verdens interesser, bakgrunner og erfaringer, men vi har noe til felles; vi tror på at livet er mer enn penger, store hus og nye biler. Vi søker etter noe annet og mer meningsfylt. Vi er opptatte av å ta vare på hverandre, hvor maten vår kommer fra, vår egen, og andres, helse. Vi tror på at energien du sender ut kommer tilbake og at vi alle har et ansvar for å være et så godt menneske vi kan. Det er en helt fantastisk energi som skapes når så mange likesinnede bor på en plass.

eco-yoga

Så la meg forklare litt mer hvor jeg studerer og hvordan dagene våre fungerer. Som nevnt bor jeg på en plass som heter Krishna Village. Det er en community (for mangel på norsk ord. Jeg synes ikke ”samfunn” ringer like godt, men i bunn og grunn så er vi et samfunn) hvor likesinnede lever side ved side. Krishna Village eier rundt 1000 kvadratmeter med land hvorbackpackere, munker, nonner, yogastudenter, yogalærere og retreatgjester lever sammen. Vi bor og sover på en liten gård hvor vi har kyr og en massiv grønnsakshage som sprer seg rundt hele gården. Backpackere kan bo gratis på gården mot at de jobber fem timer hver dag 6 dager i uken. De får også delta på de to daglige åpne yogaklassene og den daglige åpne filosofiklassen vi har. Retreatgjestene betaler for å bo her, så de slipper å gjøre noe som helst, annet enn å slappe av og delta på så mange yogatimer de ønsker. Gården er et stykke unna alt og alle, uten dekning eller internett, så de som kommer hit søker ofte stillhet og refleksjon. Mange av gjestene befinner seg i ei veiskille i livet eller har andre årsaker til at de ønsker å ha tid for seg selv, som for eksempel samlivsbrudd eller et ønske om å stoppe en uønsket oppførsel. Alkohol, narkotika er strengt forbudt på gården og vi må alle følge en vegetariansk diett.

 

Vi får alle tre måltid daglig, hvor to av måltidene er i tempelet. Her sitter vi alle på gulvet, i indisk stil, og spiser. Maten vi får servert er curry med grønnsaker og til frokost får vi grøt med rosiner i tillegg. Vi har alltid frukt og nypresset juice ved siden av. En veldig sunn diett. Så sunn at magen min friket helt ut, og jeg har sprunget fram og tilbake på do siden dag to.

Spruttusjuttu, som vi sier på godt trøndersk.

Jeg føler meg ikke syk, så det er nok bare en renselsesprosess kroppen min går igjennom. Jeg svetter noe helt enorm og har fått kviser over alt. Mange av oss er i samme båt, og lærerne våre fortalte at mange reagerer på denne måten de første to ukene fordi kropper vår skiller ut så mange giftstoffer. Australia putter mange kjemikalier i vannet sitt, spesielt i storbyer. I og rundt Sydney smaker vannet som badebasseng, med mindre du kjøper filter. Men bruker du filter filtrerer du også bort mange av de ”gode” stoffene og mineralene vannet har å by på. Her på gården kommer vannet vårt rett fra fjellet og er proppfull av mineraler, så bade vannet i seg selv er annerledes enn det vi er vant til. Jeg har vært så heldig å fått en kvise midt mellom øyebrynene, men så jeg glir rett inn blant munkene og nonnene som alltid maler på seg et merke i mellom øynene. Jeg ser veldig stilig ut, som sikker kan tenke deg.

ytt

Dagen vår starter klokken 04.30 hver dag, hvor vi tar en kjapp vask før vår første yogatime klokken 05.00. I følge yogiene er timen før soloppgang en hellig time, hvor verden er stille og et perfekt tidspunkt for å gjøre yoga. Å stå opp så tidlig er overraskende lett, og jeg har faktisk blitt veldig glad i å stå opp før solen. Vi har en time yoga fra 05.00 til 06.00 før vi starter vår første filosofi eller anatomiklasse fra 06.15 til 08.15. Deretter er det frokost i tempelet, før andre runde med teori starter fra 09.15 til 12.15.

Fra klokken 12.30 til 13.00 sitter vi i en sirkel å synger.

Ja, jeg vet dette høres helt kårny og hippe ut, og tro meg, det er det også, men det er også overraskende koselig og fint. Jeg følte meg helt klart veldig snål første gang vi gjorde dette, men det er en del av praksisen her på Krishna Village så vi må alle delta. Jeg har ikke sunget på denne måten siden jeg gikk på barneskolen, så de første gangene satt jeg egentlig bare å mumlet og så meg rundt. Jeg så meg rundt på alle de forskjellige menneskene og måtte knise inni meg selv. Det var som tatt ut av en film. Her satt jeg i en sirkle på gulvet med en gjeng voksne mennesker som synger, nynner, klapper i hendene og beveger overkroppen i takt med musikken. I midten av sirkelen sitter et par mennesker å trommer på indiske instrument og gitarer.

Enn at jeg, fra lille Melhus, befinner meg her blant langhårede menn i hippie t-skjorter og damer med hårete armhuler og ring i nesa som sitter rundt i en sirkel med øynene lukket og syngende med et salig glis om munnen.

Det er ikke meningen å stereotype her altså, men jeg må innrømme at det er litt som en ofte ser for seg et yogasamfunn skal være, og jeg digger det! Men det er også mange av oss uten ring i nesa og som fortsatt barberer armer og bein, og som ikke deler samme trossyn, og det er jo akkurat det som gjør denne plassen så utrolig fascinerende! Jeg digger det! Jeg går stort sett rundt med et stor smil om munnen, fordi jeg trives så godt. Det er latterlig digg å være langt unna et overfladisk levesett og overfladiske mennesker. Selv om jeg ikke kommer til å adoptere den ekstreme versjonen av en yogi sitt tankesett, kommer jeg nok til å prøve å ta med meg så mange rutiner som mulig med meg hjem igjen.

gardening

Vi er også nødt til å jobbe i løpet av kurset. Dette er for å finansiere avslaget vi alle får i prisen på kurset. Krishna Village tilbyr Australia’s rimeligste kursavgift, mot av vi alle jobber noen dager i uken. I går hadde vi vår første arbeidsdag og vi hjalp alle til med å luke ugress i grønnsaksshagen. Det var deilig å stå med rumpa til værs og få skitt under neglene igjen. Selv er jeg veldig glad i å holde på i hagen og være vitne til at ting gror. A gro sin egen mat er noe av det flotteste vi kan gjøre for oss selv. Om det så er bare en liten tomatbusk og noen krydderplanter som timian og basilikum. Jeg må innrømme at det var hard arbeid i hagen. Vi var alle krokryggede da vi var ferdige etter fem timer i solsteiken. Vi fikk også kurs i førstehjelp i slangebitt før vi gikk til hagen, noe som gjorde meg litt engstelig til å starte med. Det bor nemlig også brune slanger på Krishna Village, og de er en av de mest giftige slangene i hele Australia. De er faktisk dødelige, men det finnes heldigvis motgift. Vi fortalte oss at om vi blir bitt må vi sette oss rett ned og prøve å holde oss rolig slik at giften sprer seg saktere. Beveger vi oss eller roper etter hjelp øker hjerterytmen og giften sprer seg fortere. For en liten trønder var dette helt absurd, men jeg er glad for at de fortalte oss hvordan ting fungerer. Det bor også noen av Australia’s giftigste edderkopper her, men jeg tror jeg dropper å beskrive dem slik at ikke lille Krøllisen friker helt ut når hun leser dette.

lykkelig

Gården befinner seg på innlandet, så det er ikke en strand innen rekkevidde, noe som kan føles litt frustrerende når gradestokken viser 35*c-39*c. Vi har derimot en kjempefin elv som renner ved gården hvor vi bor, som de lokale kaller ”massasjesteinene”. Vi trodde at dette mente at det føltes ut som en massasje når vi rutsjet ned det lille fossefallet som var en del av elven, men den gang ei. Vi holdt på å slo oss i hjel alle mann. Steinene var så glatte at jeg snurret rundt og landet på magen mens jeg suste nedover i full fart.

Jeg mistet både bikinitoppen og bikinitrusa, og siden strømmen dro meg nedover hvor fossen sluttet ble jeg snudd opp ned, så den vakre og bleike trønderstumpen min føyk rett til værs.

Jeg klarte ikke å snu meg rundt med en gang, så jeg fløyt i denne stillingen et godt stykke nedover elva. For et syn det måtte vært! Jeg trodde jeg skulle flire meg i hjel. Romkameraten min Ana, så ikke hvor mye jeg slo meg da jeg rutsjet nedover så hun satte utfor like etter meg, og det samme skjedde med henne. Jeg lo så mye at jeg trodde jeg skulle drukne. Det var det artigste synet jeg noensinne har sett! Så nå er vi gule, blå og lilla alle mann. Leksa er lært, så de siste gangene vi måtte kjøle oss ned holdt vi oss til elva og ikke det lille fossefallet.

 

Kurset er veldig intensivt og siden yoga er helbredende både for kropp og for sinn er det mange følelser som dukker opp hos studentene. På introduksjonsdagen sa lærerne våre at dette kurset kom til å tygge oss i filler, svelge oss for så å spytte oss ut igjen. Det kom til å bli tøft emosjonelt sett, men når alle disse lagene er tatt bort står vi igjen med en solid kjerne. ”Dere kommer til å gråte. Noen kommer til å gråte mye, men dette er en plass for støtte og kjærlighet så la følelsene, uansett hva de er, komme”. Vi har som sagt hverken mobildekning eller internett på campen, og med tre timer yoga per dag og en time sittende meditasjon er det uten tvil mye tid hvor følelser og tanker kommer til overflaten. Det er veldig interessant, jeg vet ikke helt hvorfor, men det ser ut til at de fleste av oss strever mest med syngingen. Eller chanting, som det kalles. Chanting er å synge et mantra igjen og igjen. Dette gjør vi i 30 minutter i strekk hver dag, og det er her mange begynner å gråte. Selv har jeg kun fått gåsehud og følt en enrom lykkefølelse av å synge, men folk reagerer forskjellig.

 

Jeg har også grått, og kommer nok til å gjøre det igjen. Jeg gråt på dag nummer to, da vi hadde en øvelse for å bryte isen med alle på campen. Både frivillighetsarbeidere, gjester og yogastudenter var samlet og etter å ha lært en sang skulle vi gå rundt i rommet mens vi sang. Da musikken stoppen skulle vi finne en partner som sto ved siden av oss, og snu oss med ansiktet mot hverandre. Vi skulle se hverandre i øynene, ta tak i hendene til hverandre og synge sangen vi nettopp lærte mens vi holdt øyenkontakten. Bare det å se et fremmed menneske dypt i øynene over lengre tid var emosjonelt for noen. Vi lever i et samfunn hvor vi digitalt sett er tilkoblet 24/7, men mange av oss mangler direkte menneskelig kontakt. Vår generasjon snakker over meldinger og Apper. Vi sender snapper, medlinger og emojis, men vi sitter ikke lengre tett inntil hverandre og deler historier. Om vi først møtes siter fortsatt mange av oss med øynene limt på mobilen mens vi scroller og mumler ”ja”, ”kult” og ”sier du det” mens de vi er glade i prøver å fortelle oss ting. Så det å stå så nære et fremmed menneske, røre dem og synge for dem var veldig konfronterende og emosjonelt for mange.

 

Teksten vi sang var også ganske intens. Den var slik: ”Let me take peaceful steps upon this eart. I bow to the divine in you”. Da vi sang den første setningen gikk vi i ring mens vi holdt hverandre i hendene og da vi kom til den andre setningen bukket vi for hverandre. Å høre de ordene mens noen ser deg inn i øynene og bukket for deg, ble for meget for mange og mange begynte å gråte allerede her. Det er selvfølgelig en årsak til at mennesker ender opp til Krishna Village. Jeg tror mange av oss har gått igjennom ting som gjør at vi søker etter noe mer, så vi kommer alle med emosjonell bagasje i ulike former. For min del kom gråten da jeg kom ansikt til ansikt med ei av jentene på gruppa som har med seg sin 8 måneder gammel baby. Hun hadde babyen på armen mens vi gjorde denne øvelsen og det traff en sårt punkt i meg som fikk tårene mine til å renne og halsen til a knyte seg. Noen føler kanskje at jeg deler for mye, men jeg synes det er viktig å prate om at ikke livet alltid er en dans på roser. I 2015 måtte jeg og Steve gå igjennom en abort, og det er fortsatt ganske sårt for meg. Da jeg kom ansikt til ansikt med jenta og den søte lille babyen hennes rant begeret over. Hjertet mitt verket og jeg griner nå igjen bare av å skrive om det, faktisk. For meg er det en veldig merkelig følelse, det er som om det er et savn og et verk etter noe som aldri en gang var der. Kanskje kommer disse ukene til å rense bort den sorgen også. Her er det i hvertfall rom for å gråte, mens i ”den virkelige verden” har jeg til stadighet fått beskjed at en ikke skal snakke eller åpne seg opp om abort. Så det føles godt å gi litt slipp.

 

Uansett, over til noe positivt. Anatomien vi lærer er helt fantastisk og jeg kan knapt vente med å bli sertifisert yogalærer. Jeg gleder meg så utrolig mye til å reise hjem på besøk i sommer og holde kurs og timer for venner, familie og alle andre som er interesserte. Du må ikke bli skremt bort fra yoga på grunn av innlegget her. Yoga trenger ikke å være like ”hippe” som vi har det her. Yoga er akkurat det du bestemmer at det skal bety for deg.

 

(P.S beklager om det var mange skrivefeil i dette innlegget. Jeg har dessverre ikke tid til å lese igjennom innlegget før jeg publiserer det, fordi jeg sitter på en liten kafe og siden jeg ikke har bil må jeg reise tilbake til campen med de andre, så jeg hadde ikke så god tid på å skrive dette innlegget).

 

Tusen takk for at du er med meg igjennom det eventyret her. Og tusen takk til alle dere som hjelper meg å finansiere drømmen her ved å kjøpe e-boken min, ”Boken jeg aldri fikk”. Den kan fortsatt kjøpes her, om du er interessert.

 

Godt helg, fantastiske mennesker!

Reklamer
This entry was posted in: Hverdag, Yoga

av

Mitt navn er Mari. Jeg er ei utadvent og reiseglad trønderjente som bor i Australia, nærmere bestemt Perth, med min fantastiske samboer. Her tar jeg en bachelor i ledelse og psykologi, mens jeg på fritiden gjør det jeg elsker mest av alt; å reise, lage mat, danse og å drive med håndarbeid. Når jeg er på mitt lykkeligste er det enten på nye eventyr, på kjøkkenet eller å drive med noe kreativt. Om det er å tegne, fotografere, male eller strikke har ikke så mye å si, så lenge det er noe jeg skaper. På denne bloggen ønsker jeg å dele mine reisetips med dere (som har blitt en del i løpet av årene), matoppskrifter, DIY-ideer og hverdagen min generelt. Jeg håper jeg kan inspirere og engasjere, slik jeg selv blir inspirert og engasjer av dyktige bloggere. Ha en god lesning! :-)

3 Comments

  1. joerundheim says

    For et flott innlegg! 😀

    Det er interessant å følge med på dagen din, jeg får veldig lyst til å dra ut igjen selv, og spesielt dra på en skikkelig hippieretreat, he he.

    De har en i Thailand hvor du er stille i 10 dager, har til gode å komme meg dit.

    Kos deg videre og gråt så du kan vanne planter om det er det som er rett.

  2. Så spennende å lese om yogaskolen du deltar på! 🙂 God reise videre, gleder meg til å lese og høre mer!

  3. Mari says

    Det er veldig gøy og interessant å følge med på reisen din, Mari! Du er en stor inspirasjon – tenkt å forlate det trygge for å følge din egen drøm, det er beundringsverdig. Ønsker deg alt godt videre 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s