Hverdag
Comments 3

Boken jeg aldri fikk.

boken_jeg_aldri_fikk

dottidott Introduksjon

Å skrive denne e-boka er som å pakke ut av kofferten etter en lang reise. Jeg vet det burde gjøres, men jeg får meg liksom ikke helt til å starte. Kanskje fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal starte. Jeg kommer på en haug av andre viktige ting som jeg må gjøre, og plutselig finner jeg meg selv bak pc-en for å lete etter oppskrifter på sukkerfrie banankaker eller med ansiktet trykt mot baderomsspeilet for å klemmer kviser. Jeg finner på alt annet enn å pakke ut av kofferten tross i at jeg vet livet kommer til å føles så mye enklere og renere med en ryddig koffert. Det er bare så vanskelig å starte.

 

Det skal sies at jeg har lyst til å skrive denne boken. Jeg er nødt til å skrive denne boken. Mest for min egen del, men også for å sette lys på et tema som gjør ondt for mange og som kanskje til og med kan hjelpe noen på veien. Det er nemlig akkurat fem år siden jeg bestemte meg for å ta selvmord.

 

Nå sier det seg kanskje selv at det ikke gikk etter planen, siden jeg sitter her og skriver denne boken, fem år etter at jeg trodde jeg ikke orket mer. I skrivende stund er jeg lys levende, sitter på verandaen min litt utenfor Sydney i Australia og nipper på en ingefærte med gurkemeie. Jeg ønsker ikke å utbrodere hva eller hvorfor jeg fikk depresjon. Det er ikke en historie jeg ønsker å dele med alle. En er ikke forpliktet til å dele hvorfor man har det sånn som man har det, eller føler det man føler.

 

Livet er ikke en konkurranse hvor vi skal måle hvem som tåler minst og mest, for det er så utrolig subjektivt.

 

En skal aldri sammenlikne egne opplevelser og reaksjoner med andres. Vi er alle snekret sammen på ulikt vis og vi kommer alle med hver vår bagasje. Og det er helt okay. Hvorfor en møter veggen er uvesentlig for andre, selv om vi mennesker av natur har en trang til å rasjonalisere hendelser slik at de gir mening for oss. Det er i orden om du allerede nå prøver å skjønne hva eller hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, og følte det jeg følte, men jeg ber deg om å la det ligge, og heller fokusere på baktanken med denne boka; at ting kan gå bra. At med tid og mye jobbing, kan livet gjøre en helomvending, og den verkende følelsen av å ønske å ikke leve mer til slutt sakte, men sikkert, går bort.

 

Dette betyr ikke at jeg nå kun har bra dager eller at jeg alltid er fornøyd med meg selv. Jeg har fortsatt dager hvor jeg føler at alt er dritt og ønsker at både den ene og andre kroppsdelen var større eller mindre. Dager hvor jeg føler meg forvirret, usikker og tviler på meg selv. Dette, folkens, heter livet. I et lyserosa Instagramsamfunn virker det som om vi har helt glemt at livet kommer i et veldig bredt spekter. Fra boblende jeg-er-så-glad-at-jeg-nesten-eksploderer i den ene enden, til livet-er-så-kjipt-og-jeg-er-udugelig-til-alt i den andre enden. Alle har det sånn. ”You need a little rain to appreciate the sun” som sitatet sier.

 

For fem år siden hadde jeg ikke bare en dårlig dag eller en dårlig periode. Jeg var dypt deprimert og suicidal. Jeg følte meg tom, helt uten energi eller livsgnist. Jeg var fungerende på sett og vis, men var usedvanlig destruktiv både i tankegangen og på oppførsel. Det gjør vondt å tenke tilbake fordi jeg vet jeg såret mange i den tiden der, men aller mest så såret jeg meg selv. Og for det har jeg lyst til å si unnskyld.

 

Første søndag i advent for fem år siden satt jeg på Tiller Distriktspsykiatriske Senter (DPS) og flettet julekorger. Jeg var på korttidsopphold på åpen post fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv lengre, og psykologen jeg gikk til mente det var på tide med en pause. Mamma hadde akkurat hatt fem slag og var på rehabilitering, men det var bare en veldig rar tilfeldighet. Det var ikke derfor jeg var der. Jeg var der fordi jeg var syk.

 

Nå når jeg skriver dette tok det meg lang tid å komme fram til ordet ”syk”. Det var det første ordet som dukket opp i hodet mitt da jeg skulle skrive setningen, men jeg stusset litt over begrepet. ”Syk til sinns” er liksom ikke like okay som en brukket fot. Med en brukket fot får man hilsninger, blomster og koselige lykkeønskninger skrevet på gipsen. Sånn er det ikke når man sliter psykisk. Jeg vet ikke om dette er universelt for alle som sliter, men jeg følte en stor skyldfølelse av å ikke ha det bra mentalt. Som om jeg hadde feilet og bommet på den ene oppgaven jeg var gitt. ”Her vokser man opp i verdens beste land å bo i, også skal en slite psykisk. Patetisk”. Sånn føltes det ut.

 

Jeg følte en voldsom skyldfølelse og et stort tomrom og en trang, mer en desperasjon, til å ikke være her lengre. Med all den skyldfølelsen slike tanker bringer med seg. Jeg så at mine foreldre led av at jeg led, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Å se andre ha det vondt fordi jeg hadde det vondt gjorde bare ting enda verre. Jeg følte meg som en byrde og klarte ikke å forstå at livet noensinne kunne føles annerledes.

 

I følge det Store Medisinske Leksikon kommer ordet ’syk’ av ordet ’sykdom’ og er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens naturlige funksjoner[1]. For min del passet denne definisjonen godt. Det er rart når en ikke lengre kjenner igjen sin egen kropp eller funksjoner, og begynner å streve med ting som tidligere aldri hadde vært noen problem. Som for eksempel å ta bussen, besøke en nær venninne eller bake yndlingskaka si.

 

Denne boken er ment til å inspirere, ikke være en oppskrift på hvordan komme seg ut av depresjon. Sliter du og føler deg fanget eller dypt deprimert er det bare ett råd jeg har; søk hjelp. Vi er heldige i Norge fordi vi har tilgang til et utrolig godt støtteapparat. Det er selvfølgelig rom for forbedringer, men det er det i alle industrier. Jeg har kun hatt positive opplevelser med støtteapparatet i Norge og mener sterkt at det delvis er takket være hjelpen jeg fikk hos Tiller DPS at jeg er i live i dag. Så tusen takk.

 

Det skal sies at før jeg kom til Tiller DPS prøvde jeg nesten alt av behandlinger. Og da mener jeg alt. Fra naturmedisin; blant annet en populær blomsteressens som skal dryppes rett på tunga, til helbredende bindevevsmassasje; hvor teorien var at ulike erfaringer og traumer setter seg i visse muskler i kroppen og ved hjelp av massasje kan man redusere angsten, og sist men ikke minst; tapping, en teknikk hvor en skal tenke på problemet eller de traumatiske hendelsene man har opplevd mens man lett banker (derav navnet ”tapping) på ulike trykkpunkt på kroppen.

 

Jeg blir litt emosjonell når jeg tenker tilbake på alle behandlingene vi har prøvd. Det jeg nå ser er en 12-13 åring desperat etter hjelp, og et par desperate foreldre som er villige til å prøve alt for å få datteren glad igjen. Jo eldre jeg blir, jo dypere forståelse har jeg for foreldre og andre pårørende hos de som er depressive. Det er en desperasjon og en angst som er vanskelig å forstå for noen som ikke har opplevd det selv. Fortsatt den dag i dag blir mamma redd om jeg ikke svarer på meldinger, fordi hun har funnet meg bevisstløs på gulvet på stua, midt på dagen, nesten ihjeldrukket for å slippe unna egne følelser og meg selv. Hun har sett en tolvåring skjære i kroppen sin og en trettenåring knuse speil fordi hun hatet sitt eget speilbilde. Hun har sett ansiktet mitt forvrengt av angst. Hun har sett meg rope og hyperventilere. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke søkte hjelp igjennom kommunen eller fylket tidligere. Jeg husker rett og slett ikke, fordi jeg startet å slite så tidlig. Jeg var bare tolv år.

 

Har jeg kunnet gått tilbake i tid ville jeg gitt den 12-åringen en stor klem. Holdt hardt rundt henne og fortalt henne at alt kommer til å gå bra. For det gikk bra. Tross i alt som skjedde, og depresjonen, hadde jeg alltid et bittelite håp. Et knøttlite håp om at ting kan bli bedre. At verden kan være et godt sted og at jeg en gang kan bli glad og trygg igjen.

 

Det er dette håpet som fikk meg til å ikke hoppe den gangen for 5 år siden. Det var det håpet som fikk meg til å be om hjelp. Og det er det håpet som førte meg framover, selv når ting var på det mørkeste. Jeg håper denne lille e-boken kan gjøre det samme for deg eller noen du kjenner. At den sår en liten spire i deg. En spire om håp, forandring og en urokkelig tro på at du kan få til alt du vil her i livet, om du bare bestemmer deg for det.

 

Jeg ønsker å avslutte introduksjonen til min første e-bok med dette vakre diktet skrevet av Bente Bratlund Mæland:

 

Dans dotter mi.

Ta på dei raude

danseskorne dotter mi

og dans

La ingen få knebla

din song eller

hemma din draum

Dans dotter mi

Dans

 

Grip dagen

og fyll han

med din styrke

 

Vakker er du

Slå vakt om

grensene dine

Vent ikkje på å

bli vald av livet

Velg sjølv.

 

Takk,

Mari Westad

dottidott

 

Sånn starter e-boken min.

En liten, men fin bok jeg har jobbet mye med den siste måneden. Ikke nødvendigvis fordi den er så sabla lang, men fordi det var litt sårt å røske opp i fortiden igjen. Jeg synes e-boken har blitt fin, og det har vært en deilig og rensende prosess å skrive den. Jeg skulle egentlig holde et foredrag om dette temaet på KAN 2016 (Kvinner Ambisjoner Nettverk), noe som hadde betydd mye for meg i symbolsk forstand fordi det er fem år siden jeg var deltaker selv, men det ble ikke sånn denne gangen da jeg ikke hadde mulighet til å reise til Norge nå i oktober.

Derfor ble det en e-bok istedenfor. En e-bok som kommer ut på søndag. Første søndag i advent. Jeg gleder meg til å dele den med deg. Tusen takk til de av dere som har vært med meg på reisen. Jeg føler meg heldig som har hatt dere som støtteapparat og heiagjeng. Jeg er for alltid takknemlig.

Tusen takk.


Oppdatering: E-boken er nå lansert og kan bli kjøpt her.

Reklamer
This entry was posted in: Hverdag

av

Mitt navn er Mari. Jeg er ei utadvent og reiseglad trønderjente som bor i Australia, nærmere bestemt Perth, med min fantastiske samboer. Her tar jeg en bachelor i ledelse og psykologi, mens jeg på fritiden gjør det jeg elsker mest av alt; å reise, lage mat, danse og å drive med håndarbeid. Når jeg er på mitt lykkeligste er det enten på nye eventyr, på kjøkkenet eller å drive med noe kreativt. Om det er å tegne, fotografere, male eller strikke har ikke så mye å si, så lenge det er noe jeg skaper. På denne bloggen ønsker jeg å dele mine reisetips med dere (som har blitt en del i løpet av årene), matoppskrifter, DIY-ideer og hverdagen min generelt. Jeg håper jeg kan inspirere og engasjere, slik jeg selv blir inspirert og engasjer av dyktige bloggere. Ha en god lesning! :-)

3 Comments

  1. Sissel says

    Viktig bok for alle som sliter tungt og for pårørende som står i avmakten. Takk for de rørende ordene og historien som gir håp om en bedre fremtid! Selv står vi midt i fortvilelsen nå. Men første skrittet er tatt for å få hjelp av dps. Tålmodighet er en dyd når det står på som verst. Du gir oss en viktig bok. Takk og lykke til!

    • Kjære Sissel,
      Tusen takk for utrolig fin kommentar. Den satt jeg veldig stor pris på.
      Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, da jeg også måtte stå på venteliste før jeg kom inn på DPS. Jeg husker ikke en gang hvor lenge jeg ventet, om det var 2 eller 8 uker, fordi ting var så svart akkurat da. Det var uansett utrolig godt å komme i gang, og jeg må virkelig si at de ansatte ved DPS har en utrolig dyp utdanning og lang erfaring, noe som reflekteres i hvordan de hjelper menneskene. Jeg kunne ikke spurt om en bedre behandling. Jeg følte også at de ikke ville «fange meg i systemet», som en hører så mye skrekkhistorier om. Jeg fikk veg på antidepressiva i 1 1/2 til 2 år, men ble oppmuntret til å slutte. Jeg ble også oppmuntret til å ta steget og flytte til Australia, noe som var motiverende siden mine foreldre var litt skeptisk til at jeg skulle reise så langt bort kun 1-2 år etter at alt ble helt svar.

      Masse lykke til, kjære Sissel. Og igjen takk for at du tok deg tid til å kommentere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s