Hverdag
Legg igjen en kommentar

Jeg må ut i jungelen igjen, jeg.

Heisann fine folk!

Ja, hva kan jeg si?

Det er blitt en stund siden forrige bloggpost, men fortvil ikke. Bloggen er ikke den eneste som er blitt forsømt. Jeg har også forsømt lykkebambusen min, kalenderen min, trening og meg selv generelt.  Siden sist har lykkebambusen på hjemmekontoret mitt tørket inn. Bokstavelig talt. Ikke mye lykke igjen i den, for å si det sånn. På tide med en ny tror jeg. Etter jeg begynte på jobben har tiden gått så alt for fort. Og ikke på en herlig, sprudlende og lærerik måte. Det føles ut som månedene har flydd avgårde. Noe kalenderen på hjemmekontoret mitt kan bekrefte. Er ikke dette det tristeste synet du har sett på lenge? Jeg har ikke bladd om kalenderen på FIRE MÅNEDER!

Tiden flyver

Jeg har prøvd å begi meg ut på litteraturens skjønne verden (er for tiden glad i bøker fra slutten av 1800-tallet) for å glemme den virkelige verden, iallefall på nattestid, men da jeg leste om hvor ulykkelig Heidi var i Frankfurt kjente jeg meg så mye igjen at jeg ble bare enda mer ulykkelig.

2016 har vært et merkelig år.

Bortkastet er ikke riktig ord, men året har vært veldig lite tilfredsstillende. Jeg kan trøste meg med at jeg har iallefall lært noe. Jeg har blant annet lært at

  1. Jeg hører ikke hjemme på kontor, fordi jeg er for blid, for utadvendt, for nysgjerrig, for energisk til å sitte på rumpa 9 timer foran en PC i strekk.
  2. Jeg trives ikke med å bo i en storby. Jeg liker (ikke bare liker, men trenger) natur. Typ rett utenfor døra. Og ikke lure-natur hvor man ikke kan gå tur i, fordi det er voldtektsmenn og andre farlige snålinger bak enhver busk. Dessverre for meg er storbyer yndlingsplassen til slike folk, og selv om Sydney har mange vakre nasjonalparker er man frarådet å gå alene.

Det var ekkelt å ta valget om å si opp. Spesielt i en tid og i en verden hvor vi konstant blir fortalt at vi skal prise oss lykkelige for å i det hele tatt ha en jobb, men jeg kunne ikke skyve bort den følelsen av at det er ikke her jeg hører hjemme.

Jeg har mer å by på. Jeg vil mer enn dette her.

Men så kommer janteloven snikende.

Du skal ikke tro du er noe.

Men til slutt måtte jeg bare høre etter min indre stemme og følge magefølelsen. Og selvfølgelig drite i janteloven. Det er jo dette jeg holder foredrag om! Og jeg er nødt til å «walk the talk» som det så fint heter, om ikke for andre så iallefall for min egen del. Så nå har jeg tilbudt meg å jobbe ut året, slik at både de får tid til å finne noen andre og jeg får orientert meg igjen. Det er absolutt ikke noe ondt blod i det hele tatt. Det er bare det at jeg fant ut at jeg ikke kan jobbe på kontor. For da blir jeg trist. Se for dere en apekatt fanget i en alt for liten boks som lengter ut etter dagslys. Sånn har jeg følt meg.

Jeg må ut i jungelen igjen, jeg.

Også må jeg skrive, for det synes jeg er artig. Det er viktig å gjøre ting en synes er morsomt imellom slagene også. Flaks er det da at jeg holder på å skrive en e-bok. Det er nemlig femårsjubileum siden jeg var så dypt deprimert at jeg nesten tok mitt eget liv. Ikke at det i seg selv er noe å feire, det høres heller kanskje litt makabert ut. Jeg feirer at jeg kom meg igjennom det, og at jeg nå er sterk, blid og bevisst. Så jeg skriver denne boken for meg selv, som en liten seiersdans, men jeg skriver den også for de der ute som kanskje trenger en påminner om at ting kan endre seg. Ting kan bli bedre. Du kommer nok til å få høre mer om dette etter hvert, for jeg har nemlig bestemt meg for å begynne å blogge litt igjen. Fordi jeg synes det er artig, og fordi Krølle er nødt til å få oppdatering fra dattera ‘down under’. Hun har nemlig sådd noen frø i grønnsakshagen min mens hun var på besøk som hun ønsker jevnlig oppdatering på.

Jaja, så har kanskje fire måneder flydd av gårde mens jeg har vært litt i ørska, men det er fortsatt 2 1/2 måned igjen av året og mye spennende kan skje på den tid! Dessuten så må man av og til prøve for å finne ut av ting. Og det å lære hva en ikke vil er jo en lærdom det og.

Det er selvfølgelig aldri kuli at ting ikke helt blir som man tror, men da må man bare justere seilene på skuta og prøve noe nytt!

Skippåhoi!

loppis møbler

Totalt urelevant til innlegget, men se hvor koselig spisebordet mitt er! Absolutt ALT er funnet brukt! HEIA GJENBRUK!

Advertisements
This entry was posted in: Hverdag

av

Mitt navn er Mari. Jeg er ei utadvent og reiseglad trønderjente som bor i Australia, nærmere bestemt Perth, med min fantastiske samboer. Her tar jeg en bachelor i ledelse og psykologi, mens jeg på fritiden gjør det jeg elsker mest av alt; å reise, lage mat, danse og å drive med håndarbeid. Når jeg er på mitt lykkeligste er det enten på nye eventyr, på kjøkkenet eller å drive med noe kreativt. Om det er å tegne, fotografere, male eller strikke har ikke så mye å si, så lenge det er noe jeg skaper. På denne bloggen ønsker jeg å dele mine reisetips med dere (som har blitt en del i løpet av årene), matoppskrifter, DIY-ideer og hverdagen min generelt. Jeg håper jeg kan inspirere og engasjere, slik jeg selv blir inspirert og engasjer av dyktige bloggere. Ha en god lesning! :-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s